Tekst: Kulturredaksjonen

5 BESTE:

De Urørlige (2011)

Filmen som ble alle fransklærers redning etter å ha vist Amélie (2001) 40 ganger. Historien er om en mann på sosialstønad som ender opp med å bli bestevenn med mannen i rullestol som blir hans arbeidsgiver. Det er et vennskap på tross av klasseforskjeller som viser at alle har noe å lære hverandre, og at lammelse ikke trenger å hindre deg fra å røyke hasj.

Les også: Sam Mendes Oscar-favoritt 1917 imponerer, men er ikke uten svakheter.

The Death of Stalin (2018)

Dette var en av tiårets morsomste filmer, noe man ikke umiddelbart kan gjette seg til ut ifra tittelen. Den innerste sirkelen av torturkammeret Sovjet må plutselig kjempe om å få fylle Stalins sko. Regissør Arnardo Iannucci får fram den mørke komikken i en slik machiavellisk balansegang, der det minste feiltrinn eller tap av ansikt kan føre deg (eller kona) rett til GULag. Særlig gjør den inkompetente Khrustsjov (Steve Buscemi), i samspill med en latterlig partiledelse, diktatorens død til noe absolutt festlig.

The Favourite (2018)

Dette periodedramaet handler om dronning Anne av England og om maktspillet, de lesbiske romansene og mordforsøkene som florerer rundt henne. Tonen er så tørr som den må være når man er i kongelig nærvær, men dette lar de tørre kommentarene blomstre og gir en vidunderlig kontrast til slapstickhumoren som sniker seg inn.

The Shape of Water (2017)

Hovedpersonen Elisa er ensom og jobber som vaktmester på et forskningsanlegg, når de oppdager et fiskemonster. I en filmverden hvor monstre er til for å drepes av superhelter, er det oppfriskende å se dette nydelige eventyret om en kvinnes besluttsomhet om å ha sex med en fiskemann. Ikke bare er selve historien et frisk pust, men utførelsen er i tillegg suveren og nydelig blågrønn.

Her (2013)

I en nær framtid der ekte kjærlighet er blitt mangelvare, lever Theodore av å skrive ektefølte brev for andre mennesker. Kjærlighet er også blitt en vare, som du kan oppleve gjennom teknologi. Her tar vår egen samtid på kornet ved å kritisere moderne romantikk. Den viser hvor altomfattende ensomheten er i vår digitale verden når Theodore innleder et forhold til et operativsystem.

Les også: Frost 2 er akkurat det du kan forvente av en Disney-oppfølger

5 VERSTE:

Avatar The Last Airbender (2010)

Det er ikke ofte man gleder seg til en film er over, men det gjør man under denne filmen. M. Night Shaymalans live action remake av den svært populære serien med samme navn fungerer både dårlig som en adaptasjon og som en film i seg selv. Her har alt som hører til i en adaptasjon gått galt, hvor de høyt elskede karakterene i serien har mistet all form for personlighet og hvor skuespillerne selv ikke kan uttale navnene til de andre karakterene riktig. I tillegg lider filmen av dårlig manus, hvor både plott og dialog faller flatt. Noe av det aller verste med filmen er castingen av hvite skuespillere for å spille karakterer fra en serie som er basert på østasiatisk- og inuittkultur.

Pax (2010)

Hva får du for 22,5 millioner kroner? Kristoffer Joner, skjærgårdsdoktor Samuel Fröler og et manus av hele Norges vestkantgutt og nostalgiker Lars Saaby Christensen. På overflaten ligner det noe spiselig, men krasjlandingen Pax er alle klinsjers mor. Syv mennesker med godt betalte jobber befinner seg på flyet mellom Stockholm og Oslo i det det begynner å brenne i den ene motoren. De ser døden i hvitøyet og begynner å filosofere over livet. «Burde jeg pule alle kvinnene jeg møter?», grubler skjørtejegeren Peter. «Kan jeg heve meg over Gud?», spør kirurgen Erik. Svaret kommer ikke som noen overraskelse.

Brødre (2015)

Brødre omhandler en mor som følger sine to barns oppvekst gjennom nesten to tiår (Boyhood-style), med kameraet på slep. Et godt konsept, hadde ikke denne moren overskygget handlingen med bilder av sin egen barndom, lagt inn ørten klipp av hvite laken som i sakte film blafrer i vinden – alle klisjéers demente oldemor – samt fortalt det hele med en nostalgisk og overfølsom fortellerstemme som aldri overveier om barna egentlig fortjener å få hele sin barndom forvrengt av en forvirret filmskaper.

The Snowman (2017)

Hele Norges filmelite var i ekstase da det viste seg at Jo Nesbøs Snømannen skulle filmatiseres. Euforien ble heller ikke mindre da det ble kjent at den internasjonale stjernen Michael Fassbender gestaltet rollen som den forfylla politietterforskeren Harry Hole. Nå skulle både Oslo og Norge settes på det såkalte verdenskartet. Seriemorderen som dreper kvinner og etterlater seg en snømann blir en historie som spenner over to timer. Det føles derimot som om filmen varer i fire. Scenografien ligner en reklameplakat for Norge – et land der rike menn bor i forvokste stabbur med laftevegger og snøen har pudderkonsistens fra september til april.

Fifty Shades of Grey (2015)

Snill, jomfruelig kvinne møter rik, dominant mann. En velkjent historie, skummelt universell og noe som burde holdes vekk fra kinolerretet. Historien forente kanskje mødre verden over med den bestselgende husmorporno-bokserien, men forhåpentligvis blir filmene glemt for ettertiden.

UD anmeldte ikke Fifty Shades of Grey. De to oppfølgerne Fifty Shades Darker og Fifty Shades Freed fikk vi derimot med oss!