Å humanihore seg ut på karrieredagen

Etter stortingsmeldingen om humaniora kom i vår, har det vært mye fokus på humanioras plass i arbeidslivet. Det evige spørsmålet om vi har bruk for humaniora er tilbake, og med det de vanlige motpolene. Noen mener vi trenger færre humaniorastudenter, andre insisterer på humanioras relevans – uten at den egentlig noen gang konkretiseres. Som humaniora-student sitter man fort igjen med et inntrykk av at ”ja, det er bruk for dere”, men med et spørsmål om ”hvor?”, og ”til hva?”. Derfor var det på tide å skamløst spørre om noen hadde en jobb til meg.

Det store teltet som er satt opp bak hovedbygget vrimler av folk som med twist og ymse reklamepenner i hendene snakker med potensielle framtidige arbeidsgivere. Det er varmt, og ytterjakken får meg til å svette allerede idet jeg går inn. Etter en kjapp runde i lokalet for å få oversikt, bestemmer jeg meg for å hoppe i det, og går bort til nærmeste ledige stand: Schibsted.

Schibsted o hoi

Jeg legger merke til at kvinnen jeg har bestemt meg for å snakke med har ring i nesa, en betryggende velkjent detalj for en student som ellers tilbringer dagene på Dragvoll. Hun skal egentlig dele ut noen billetter i en konkurranse, men tar seg tiden til å snakke med meg likevel. Kanskje syns hun det var noe skrekkslagent ved blikket mitt, og hadde ikke hjerte til å gå fra meg?

De er ute etter folk med forskjellige bakgrunner, for det viktigste er at man liker Schibsted og produktene deres. Men har de bruk for humaniora? Har de bruk for meg? Hun understreker at selv om det er folk med forretningsutdannelse som er mest relevant for traineeprogrammet deres, er det interesse for Schibsted og samfunnsengasjement som er viktig.

– Vi har også journalister som skriver kommersielt, legger hun til mens hun ser på blokka jeg noterer på.

– Disse jobber helt atskilt fra redaksjonen i VG og Aftenposten, men det er et eksempel på hvordan en humaniorabakgrunn kan brukes der jeg jobber nå, i VG Partnerstudio.

Det er nok ikke å legge mellom to stoler at svarene som gis påvirkes av at den som spør står der med en journalistblokk og et kamera hengende over skuldra. Svett og nervøs som jeg er mens jeg kløner med kamera, bestemmer jeg meg dog for å ikke prøve å spørre etter jobbmuligheter på personlig grunnlag. Jeg takker for meg og tumler meg videre mens jeg prøver å få satt dekselet ordentlig på kameralinsa.

Sikkert som kommunalbanken

Ikke langt unna støter jeg på Kommunalbanken. De ser greie ut. På spørsmål om de har bruk for humaniora, fryser den unge Kommunalbank-mannen til.

– Det går mye i tall, da.

De virker hovedsakelig interessert i økonomistudenter, IT og juss. Indøk trekkes fram som relevant. Alt dette føles nokså fjernt for en som studerer nordisk litteratur som bare såvidt har brukt rutete papir siden P-matte på videregående. De har likevel noen fra humaniora, og trekker frem en miljørådgiver som har studert på Ås, og rådgivere med bakgrunn i internasjonale studier. De trekker også fram kreative stillinger, for eksempel journalister og grafiske designere som relevant for humaniora. Kommunikasjon utad er viktig, åpsrapporter, hvordan man framstår utad, språklig og visuelt inntrykk.

Etter å ha fått høre om bedriftens prosjekter, samt noe fortumlet blitt fotografert av intervjuobjektet selv, takker jeg for meg og jobber meg videre gjennom mengden ivrige og nysgjerrige studenter.

Hafslunt og godt

På standen til Hafslund står det to kjekke, unge menn, og jeg tenker at hvorfor ikke. Jeg spør hvilken plass humaniora har hos dem. Han ene ler nervøst, og sier at han ikke tror de har så mye humaniora. Etter å ha tenkt seg om, foreslår han også kommunikasjon. Han spør hva jeg studerer, og innrømmer at han ikke helt vet hva det går ut på.

– Men jeg har en kompis som tar doktorgrad i nordisk litteratur i Oslo, da, sier han, og det er jo litt trøst i det.

At man har bruk for humaniora er det absolutt ingen tvil om, men å sette fingeren på akkurat hva, er heller vanskelig. Han nevner at de har hatt en miljø- og samfunnskontakt tidligere, og at de ganske sikkert har noen med hum.faglig bakgrunn.

– HR-dama er og spiser, forklarer han unnskyldende, før kollegaen hans tar over, og forteller om tverrfaglige team hvor humaniora er interessant for å få litt mer kreativitet og andre perspektiver inn i bildet.

Post-ironisk

Jeg ser på klokka og det er på tide å vende nesa hjemover. På veien prater jeg litt med en fyr på stand for Posten, som egentlig ser ut som han kunne vært en av mine medstudenter på Dragvoll. Betryggende.

– Vi hadde et internt språkkurs her om dagen, forteller han med en humoristisk undertone, og innrømmer at det kanskje ikke er en egen stilling å holde språkkurs. Vi blir enige om at språk uansett er viktig, før jeg mindre knotete enn tidligere knipser et bilde og takker for meg, og ønsker han lykke til videre.

Vel ute i frisk luft senker jeg skuldrene, jeg har ikke svetta så mye siden muntlig eksamen. Jeg har egentlig ikke blitt så veldig mye klokere på hvor det er bruk for meg som humaniorastudent, men etter å ha svart på spørsmålet ”hva er humaniora?” mer enn to ganger, har kanskje noen andre blitt litt klokere på det. Selv om jeg ikke har klart å plukke med meg hverken twist, penner eller annet merch, er jeg nok ikke så nyttesløs som jeg føler meg etter en time på karrieredagen.

I fjor tok en annen av våre Dragvollinger turen på Karrieredagen: En Dragvollstudents reiseberetning om det store karrieresirkuset som hjemsøker vårt campus.