De 20 beste albumene i 2019

Vår musikkredaksjon oppsummerer musikkåret.

Tekst: Musikkredaksjonen

Etter netter med krangling, mangfoldige sammenbrudd, en innleggelse på psykiatrisk og to skilsmisser har musikkredkasjonen kommet fram til 2019s 20 beste album. Mange av dem er debutalbum, for friskt blod smaker alltid best. Sjangermessig har vi også skrapt sammen litt av hvert - alt fra dommedagsdisco til glitchpop, fra shoegaze til whisperpop. Ta en lytt når du en gang på andre siden av nyåret vil minnes hvor god musikken var i 2019.

– Maren Høgevold Busterud, Musikkredaktør

Pom Poko - Birthday

Fra den svevende og drømmende «Blue» til dommedagsdiscolåta «If U Want Me 2 Stay» er det ikke mangel på gode, vakre, og spik spenna gærne låter på debutplata til Pom Poko. Bandet har stukket seg ut som en av de mest særegne indiegruppene fra norden en stund nå, og det var en gledens dag da de på nyåret slapp Birthday. Siden har plata mer eller mindre gått på repeat i øreklokkene mine, og etter ørtenhundre avspillinger fenger og denger låtene fortsatt like hardt.

Les anmeldelsen av albumet her.

Tekst: Frederick Baade

Tyler, the Creator - IGOR

I forkant av utgivelsen av IGOR i mai var det store forventninger rettet mot Tyler, The Creator, spesielt med tanke på hans internasjonalt kritikerroste Flower Boy fra 2017. De drøye 39 minuttene av IGOR er gjennomgående preget av kvalitet i produksjonen, og er i sin helhet produsert av artisten selv. Med hits som «EARFQUAKE» og «ARE WE STILL FRIENDS?» viser Tyler den musikalske bredden albumet har å by på.

Tekst: Lisa Bye

James Blake - Assume Form

En hel verden holdt pusten i vente på britiske James Blakes sitt fjerde album Assume Form. Blake som tidligere har servert øm og melankolsk downtempo som kler enhver kjærlighetssorg, har nå heller omfavnet kjærligheten og gir oss en leken, upbeat elektropop-kavalkade. Med artister som Travis Scott, Rosalía, André 3000 og produsent Metro Boomin i baklomma, skaper Blake et elektrisk album om kjærlighetsrus, hjertesmerte og frigjøring. Jeg siterer platas nest siste låt: «Don’t Miss Out».

Les anmeldelsen av albumet her.

Tekst: Nora Kirkvold Sæter

Wilma Vritra - Burd

Den britiske produsenten Wilma Archer og tidligere Odd Future-medlem VRITRA slapp denne skjulte perlen av et album i april, men Burd har dessverre gått under radaren for de fleste. Dette unike albumet byr på en perfekt blanding av stemningsfulle instrumentalspor og elegante rapvers, og består av 39 engasjerende og varierte minutter. Det høres rett og slett ikke ut som noe annen hip-hop som er ute akkurat nå.

Tekst: Edel Malene Farstad

Danny Brown - uknowhatimsayin¿

uknowhatimsayin¿ er en knallsterk avslutning på et allerede svært imponerende tiår for Danny Brown. Over tilbakelent produksjon fra blant annet hiphop-legenden Q-Tip viser Detroit-rapperen fram et bredt repertoar av humor, fortellerevne og kreative linjer, levert med sin helt unike karisma. Med sitt femte studioalbum fjerner Danny Brown for alvor all tvil om at han fortjener å bli regnet blant sjangerens aller beste.

Les anmeldelsen av albumet her.

Tekst: Simon Storvig Winther

Bon Iver - i,i

Fra gruppa som ga oss skjørhet, autotune-fetisj og glitchpop-bennern det foregående tiåret, slutter Bon Iver sirkelen med i,i, og knytter de tusen prosjektene og falsettene til Justin Vernon sammen. Dette er klimaaktivisme, selvransakelse, frysninger og samtidsmusikk i en svært nedtonet, ærlig og tilsynelatende enkel innpakning. Bon Iver fortsetter å flytte grensene – og gjør det mye mindre pompøst enn i denne introduksjonen – med tre av tiårets beste album under beltet.

Tekst: Håvard Bjørkøy

Spidergawd - Spidergawd V

Spidergawd er en form for supergruppe fra Trondheim som greier å kombinere jazzen og metallen på elegant vis. Allerede fra starten av blir lytteren fengslet av en saksofon som kan minne om melodien til en slangetemmer. Heavyrocken er et godt stykke håndverk som slår deg i trynet samtidig som grooven skaper sjokkbølger i beinmargen. Da albumet kom 11. januar i år ga det høye forventninger til metallåret 2019, samtidig som det ble ett av mørketidens trøstende soundtracks.

Les anmeldelsen av albumet her.

Tekst:Maren Høgevold Busterud

Floating Points - Crush

Floating Points gjør det Floating Points gjør best i 2019 også, og lager nok et slitesterkt elektronika-album. Crush skiller seg fra forrige utgivelse, Elaenia, ved å introdusere et delvis mer aggressivt lydbilde uten at det går på bekostning av de godt gjennomtenkte arrangementene som har preget hans tidligere utgivelser. Albumet svinger mellom ekstremer, og flettes mesterlig sammen av Floating Points sitt overdrevent gode øye for detaljer.

Tekst: Markus Lynum

Broen - Do You See the Leaves Falling?

Broens tredje album er et skrik til menneskets mange utfordringer. Albumets aktuelle tematikk kanaliseres gjennom et aggressivt og dansbart materiale. Synthlandskapet er med på å dra musikken i ulike retninger, og på en brutal måte gir dette sounden en fullkommenhet. I tillegg til fengende melodilinjer finnes det likevel rom til lek og improvisasjon. Broen leker seg med popstrukturen, og det med respekt.

Tekst: Håkon Kvam

Dangerface - Get Loud!

Dangerface har klart å dra fram det aller hardeste i deres debutplate. Selv om bandet bare har eksistert i tre år er det klart at musikerne bak Get Loud! har gjort det her i mange år før. Dangerface har prestert å gi hver låt noe litt ekstra. Fra de aggressive oppbygningene på «Young Skeletons» til den fengende koringen på «No Way Out!» er det vanskelig å sitte i ro når plata går på fullt. Det er crisp, det er hardt, det er lekent og det er klart et av årets beste album.

Tekst: Sondre Sørensen Brønstad

Black Midi - Schlagenheim

Schlagenheim er det engelske mathrockbandet Black Midi sin debutplate. Tross guttenes unge alder og utseende, er det musikalske innholdet nyskapende og avansert. Lydbildet kan beskrives som kraftig inspirert av Joy Division, med David Byrne på skrikevokal i tillegg til masse progga galskap. Låtene strekker seg fra å være relativt saktegående i «Speedway» til Talking Heads-inspirert gitargalskap i «Near DT, MI», til oppjazza progmetall på «Years Ago». Glem Mozart, det er dette som bygger hjerneceller.

Tekst: Tor Magnus Lund

When Saints Go Machine - So Deep

På albumet So Deep briljerer When Saints Go Machine med lyddesign, komposisjon og kreativitet. Lydbildet de introduserer føles unikt, og det er vanskelig å ikke gå seg vill i det musikalske landskapet de skisserer. De inkorporerer mesterlig elementer fra sjangrer som two-step, post-punk og eksperimentell elektronika. Sammen med en god dose kreativitet og masse vilje til å tre ut i det eksperimentelle musikklandskapet, har When Saints Go Machine produsert et av årets store lytteopplevelser.

Tekst: Markus Lynum

Fieh - Cold Water Burning Skin

Etter at Fieh slapp singelen «Glu» i 2017 var det mange som holdt pusten i påvente av om suksessen kunne videreføres i en fullengder. Det kunne den, og produksjonen i seg selv fortjener en pris. Sofie Tollefsbøls vokal er herlig særegen og selvsikker, mens bass og perkusjon leker seg i et solid, rytmisk samspill som danner fundamentet i låtene. Albumet er mettet med instrumentale lag og jazz-arrangement, men likevel er lydbildet lett og luftig. «Glu» er fortsatt stjerna i showet, men hele Cold Water Burning Skin kan glede mange.

Les anmeldelsen av albumet her.

Tekst: Jostein Wigenstad

Little Simz - GREY Area

Ordtaket lyder alle gode ting er tre, og det tredje studioalbumet til Little Simz er definitivt hennes beste til nå. Med sin sterke vokal som spytter gjennomtenkte tekster over fengende beats kaprer hun vår oppmerksomhet gjennom 35 minutter du aldri ønsker skal ta slutt. GREY area med sine ti unike låter viser bredden Little Simz har å by på og lover en fremragende karriere for den britiske rapperen.

Les anmeldelsen av albumet her.

Tekst: Tina Løvås

Jenny Hval - The Practice of Love

Jenny Hval har igjen levert kunstpop på enestående vis. I kjent stil greier hun å overraske lytterne. Albumet The Practice of Love skiller seg ut i mengden, både tematisk og med lydbildet. Gripende tekster om ulike aspekter ved kjærlighet i kombinasjon med trommemaskin, spoken word og tydelige referanser til dance, gjør det vanskelig å ikke la seg fascinere. Produksjonen er gjennomført, og her får man faktisk noe så sjeldent som lettfordøyelig kunstmusikk. Hval kan stå stolt bak et av årets virkelig beste album.

Les anmeldelsen av albumet her.

Tekst: Mona Hynne

Ocean Wisdom - Big Talk Vol. 1

Dette albumet er nok en makt-demonstrasjon fra Storbritannias beste rapper, Ocean Wisdom. Siden barndommen har han øvd på tungetriks for å bli en god rapper, og i dag behersker han nøyaktig den flowen han vil der han synes det trengs. På Big Talk vol.1 leveres låter fra flere ytterpunkter av repertoaret. Fra den klassiske lyrikktunge fast-flowen og det skumle lydbildet på åpningslåta «4AM», til lekne flows, rytmer og ordspill på låta «Chicken Wing». Som om ikke det var nok kan han lage catchy hooks som om det var torosuppe.

Tekst: Sigurd Torfinnson Rønningen

KOKOKO! - Fongola

Bandet KOKOKO! er basert i Kinshasa, hovedstaden i Den demokratiske republikken Kongo, og på debutalbumet Fongola lager de musikk helt ulik noen annen. På selvlagde instrumenter leverer de protestlåter bestående av hardtslående rytmer det er umulig å ikke bevege seg til, med elementer av alt fra tradisjonell lokal musikk, dance-punk, og elektronika. Albumet er en unik opplevelse, og det mest minneverdige jeg har hørt i år.

Tekst: Simon Storvig Winther

Koma Saxo - Koma Saxo

Koma Saxo er resultatet av fem sterke skikkelser på den nordiske avantgarde-jazzscenen. Med Petter Eldh i spissen som bassist og produsent utforsker denne gruppa hvilke lyder man kan lage ved å blande akustisk råmateriale med kraftig post-produsering. Det er vågalt, og det funker. Dansbart, punchy, spastisk, lekent og ekte. Koma Saxo er kommet for å bli!

Tekst: Håvard Aufles

Billie Eilish - When We All Fall Asleep, Where Do We Go?

Billie Eilish slapp sitt debutalbum When We All Fall Asleep, Where Do We Go? i mars etter å ha tronet listetoppene i omtrent et år med singler som «Wish You Were Gay» og «When the Party’s Over». Med et gjennombrudd vi ikke har sett maken til de siste årene og sin særegne appell til en yngre generasjon, overbeviser Eilish om at musikken hennes er verdt å investere seg i. When We All Fall Asleep glir dermed fint inn på vår toppliste i år, og vi skal ikke se bort ifra at hun leverer en ny kandidat til neste års liste.

Les anmeldelsen av albumet her.

Tekst: Sander Strand Engen

Deathcrush - Megazone

Med sin støyete, intense og til tider kalde noise­rock og shoe­gaze sementerer Deathcrush stilen med denne dundrern av et album. Oslotrioen med Linn Nystadnes i spissen har vært et klubbfenomen siden 2010, og har en lang rekke med singler under beltet. Megazone, deres første fullengder, er et farlig og deilig bråkete album, fullt av kontrollert kaos og kompromissløshet. Det er en vegg av lyd, men samtidig utrolig tilbakelent. Dette er etter min mening den beste norske rockeutgivelsen i 2019.

Tekst: Åsmund Høeg

Fikk du med deg fjorårets toppliste?