Det er alltid jul i Praha

— Året er 2014, jeg er fersk ut av videregående og har noen uker før jeg starter førstegangstjenesten min. Det er en følelse av frihet, verden står for mine føtter og jeg er klar til å erobre den, skrev jeg. Jeg trodde jeg var klar til å bli voksen.

Publisert Sist oppdatert

På videregående ble jeg kjent med Olav, han er i dag en av mine eldste og beste venner. Før eksamen for nå fire år siden snakket vi løst om å ta en tur på interrail, men det så ikke ut til å bli en realitet. Spørsmålet lå på penger og tid. Vi skulle begge forsvare landet, han som sykepleier og jeg som fotograf. I et reisebrev jeg skrev om turen åpnet jeg med å sitere en sang av The Doors, «The End». Slutten var starten. Ikke bare fordi det var slutten på videregående, men også sangen vi hørte på da det ble besluttet.

— La oss dra på interrail, sa Olav da han akkurat hadde brast inn i leiligheten til en venninne og dratt meg opp av sofaen.

På et brøkdels sekund ble det bestemt: Vi skulle dra.

Hopp til sommer 2017

Vi sitter med samme venninne i en leilighet i Oslo, jeg har returnert fra et semester i utlandet og Olav spør ut av det blå om jeg vil bli med til Praha. På dette punktet er vi begge ferdige med førstegangstjenesten, jeg studerte medievitenskap i Trondheim og Olav studerte medisin i Praha. Det sier seg selv at vi ikke ser hverandre like ofte som før. Igjen var det en slutt på en era, jeg var ikke ferdig på videregående, men heller ferdig med et semester i Australia og skulle begynne på siste semester i Trondheim. Det var igjen en avslutning og en ny start, jeg blir med.

Tilbake til gamledager. Praha, Olav dusjer og jeg skriver på det som skulle bli en roman i lobbyen da Alex, en trivelig New Yorker setter seg ned. Vi hilser. Hun sier det er folk i kjellerbaren, jeg er invitert og henter en renvasket Olav. Da vi kommer ned er det ikke Alex jeg setter meg ned med, det er ikke plass. Vi setter oss ned med Texas Garrett, en polakk og en nederlender som jeg endte opp med å kalle Saul, etter en t-skjorte. Vi hilser før Saul stiller det viktige spørsmålet:

— Vil dere ha øl?

Svaret er åpenbart og vi blir spandert på. Da ølen er tømt og vittige historier fortalt er det på tide med påfyll. Vi hadde hørt rykter om den sagnomsuste grønne feen og ettersom det ikke akkurat er en grense for alkoholprosent i Praha, ble dette en lokal delikatesse som måtte smakes. Da den kroatiske bartenderen tilberedte drikken spurte han om noen av oss skrev en reisedagbok. Han tente på sukkerbiten. Jeg fortalte om denne artikkelen og han forklarte at han trengte artikler til reisebloggen sin. Mot en artikkel om Berlin fikk jeg en gratis øl. Senere ville han si at han var svært så fornøyd med skriveriene mine. Der sto jeg med to glass, fullførte det ene og fulgte med det neste. Vi satte oss med de andre og samtalene fortsatte.

Neste dag tok vi trikken inn til gamlebyen der vi fant en bygning vi faktisk hadde planlagt å besøke dagen før, en tatoveringssjappe hvor tsjekkeren Boris tok hull i ørene mine. Etter dette gikk turen over Charles broen og til slottet det vi besøkte et klokketårn. Det har blitt påstått tre hundre trappetrinn opp til toppen, vi løp de første hundreogfemti. Det var på vei til dette tårnet vi passerte det eneste ved denne historien som har noe med jul å gjøre: Prague’s best Christmas shop. Her ble det tatt et oppstilt bilde av meg som ufornøyd turist, en referanse til en felles venn som gjorde det samme på en annen tur.

Gardemoen, 2017

Det er tidlig på formiddagen, stout og Fish and Chips. Det viser seg at ikke bare er en god venn på samme flyplass, hun skal ta samme fly. Jeg har ikke sett henne på over et halvt år, så hun kommer og møter oss. Vi går til gaten, møter en av Olavs studiekamerater og flyet letter. Jeg hører på «The End», som har blitt rutine hver gang jeg tar av.

Vi lander. Det er noe kjent med byen. Etter en kjapp taxitur kommer vi til leiligheten hans. Høyt under taket, vinduer man kan sitte i og mye lys. Olav tar en dusj og jeg drikker en øl i vinduskarmen hans. Med ølen korrekturleser jeg siste utkast av det som i dag er en roman. Vi forlater leiligheten, sitter i en ølhage en stund og ender opp på karaokebar. De har ikke øl.

— Two white Russians, sier jeg, bartenderen er vikar og vet ikke hva det er, han ber oss vente.

Vi blir kjent med en ire og en amerikaner, samtalen går løst. Iren og jeg har ingen ønske om å synge, det har de to andre. Da det til slutt er oss fire i baren og vi har fått i oss et par drinker tar jeg også turen på scenen for en sang. Den eneste julesangen jeg virkelig liker. «Fairytale of New York».

Praha er varmt. Like varmt som første gangen og vi svetter like mye. I matchende hawaiiskjorter går vi igjen på sightseeing. Turen går igjen til gamlebyen, og den er der fortsatt, og fortsatt åpen i juli. Prague’s best Christmas shop. Vi tar det samme bildet. Jeg er forandret. Vi er begge eldre, mer modne og har sett mer, men byen er den samme. Vi avsluttet turen med et besøk hos Boris, før vi satte oss på flyet hjem.

Det var rart å være ung på interrail, de fleste vi møtte på første tur var i tyveårene, men vi var bare atten. Jeg løy for å passe inn og sa at vi studerte medisin og jobbet med journalistikk. I 2017 var det ikke lenger løgner, det var sannhet. Den første turen var som en katalysator for forandring. Det var ikke det å bli ferdig med videregående som gjorde oss voksne, det var denne turen. Og i dag, tre år senere er pauseskrivingen fra vår første reise blitt en publisert roman. Praha er frihet, og forandring. Praha er konstant, og vi forandrer oss.

Julen er en høytid for venner og familie, for meg har det ingenting med trær, gaver eller Jesus å gjøre. Det har alt med de du er glad i å gjøre, og å vise det. Så til alle kjente og kjære, og alle andre: Ta tak i noen dere er glad i og si det.

For å avslutte som ting begynner, vi er nær slutten på et år, og snart kommer begynnelsen på et annet.

Et gjensyn med de tidligere lukene i kalenderen finner du her.

Powered by Labrador CMS