En Dragvollstudents reiseberetning om det store karrieresirkuset som hjemsøker vårt campus

Så, jeg har blitt sendt ut for å dekke Karrieredagene NTNU, et opplegg for å inspirere og introdusere studenter til framtidige arbeidsgivere. Hele sirkuset tar sted i et latterlig stort telt på plenen bak Hovedbygget. Med meg har jeg en journalistblokk, et digitalt kamera (speilrefleksene var «tomme for batteri») og en instruks fra sjefen om å ta med et nøkkelkjede, hennes forrige hadde røket, i tillegg til alt godteriet jeg klarer å bære. Og mens jeg begir meg opp bakkene mot Gløshaugen på denne solfylte dagen, lurer jeg på hva jeg egentlig driver med. Jeg studerer jo ved Dragvoll, Bovim-familiens sorte får. Er jeg i det hele tatt velkommen på Gløshaugens karriedager?

Jeg stiller meg i inngangskøen, som er useriøs lang, og begynner å tomprate med to perifere venner som lurer på hva jeg gjør her, studerer ikke jeg litteratur. Hehe, joda svarer jeg og innser omsider at jeg har stelt meg i køen for overivrige studenter som vil kjøpe seg til en eksklusiv prat med bedriftene. Ellers takk.

Endelig er jeg inne! Enhver NTNU-students mekka. Her har du nøkkelen til et lykkelig voksenliv med hytte, hund og Tesla, alt før fylte førti. Overalt står det pene menn og kvinner i starten av tjueårene. Mannfolka er som tatt ut av en Dressmann-reklame og fruene er ikledd klær som skriker «se på meg, kvinner kan også lykkes i næringslivet!» Jeg stjeler med meg popcorn og går bort til første stand.

For jeg har tenkt lenge på dette, hva skal jeg utgi meg for å være? Produkt og produktutvikling? For feminint. Datateknikk? Nei, jeg er ikke inneslutta nok. Jeg skulle gjerne tatt nano, men innser at jeg ikke ser smart nok ut. Jeg ender opp med Petroleum, akkurat passe desperat og klar til å selge meg til høystbydende.

På standen foran meg ligger det et par VR-briller, og etter å ha introdusert meg som Patrik på Petroleum, spør jeg om å få prøve. Jeg er spent, aldri før har jeg prøvd Virtual Reality, og lurer på hva jeg får se. Blir jeg angrepet av dinosaurer? Sittende bak rattet i en Formel-1 bil? Jeg tar på meg brillene og blir møtt av en nordlending og en østeuropeisk dame som står i en lugar og prater sammen på gebrokkent engelsk om mulighetene bedriften har å by på. Skuffelsen er overveldende. Likevel føler jeg meg forpliktet til å spørre loverboy bak standen hva de kan tilby. Joda, de driver med vedlikehold og reparasjon av skipsmotorer, og de har et fokus på effektivitet, trivsel, miljø og…

Jeg merker tankene begynner å drifte vekk, popcornet smaker som sagflis og faen, jeg må huske å finne nøkkelkjede til sjefen, og ringe bestefar for å gratulere han med dagen, og hun som jobber i radioen er jo egentlig ganske søt, hva var det hun het igjen? Jeg innser at fyren er ferdig med salgsmonologen og tenker jeg må stille et høflig oppfølgingsspørsmål før jeg sniker meg vekk.

– Så dere er altså litt som en vaktmesterbyrå? spør jeg. Blikket hans sier nok. Jeg stikker en håndfull smørbukk i lomma før jeg smetter vekk. Jeg innser sakte at jeg kanskje burde begynne å sikte meg inn mer realistisk og begynner å speide rundt etter en NAV-stand.

Etter tre kopper termoskaffe og med tenner seige av karamell merker jeg at svetten begynner å piple. Det er som et manisk drivhus her inne, med selgere som griper tak i deg og spør med falsk entusiasme om ikke du har lyst på verdens kuleste sommerjobb? Jeg er svimmel og kvalm, jeg må komme meg ut. Det har vært en forvirrende opplevelse - siden når ble det kult å være nerd? Burde jeg revurdere studievalget? Jeg ser meg rundt, men det virker ikke som om NAV har en stand. Jeg går mot utgangen med lommene fulle av twist og tenker at sjefen får være fornøyd med en refleks fra et obskurt forsikringsselskap. Takk for i dag, Gløshaugen.

Er det forresten noen som vet hvor mye det koster å ta opp R-matte på Sonans?

Vi har også anmeldt gratis-stæsjet på karrieredagen!