Et mørkt kapittel i norsk forskningshistorie

De fleste kjenner til at nazistene benyttet funksjonshemmede, psykisk syke, homofle og andre minoriteter til uetiske eksperimenter og forskning. Det er derimot ikke like kjent at Norge godkjente forskningsprosjekt på samene, som senere skulle føre til mye lidelse for den samiske befolkningen.

Plassert nederst på rangstigen

Rundt starten av 1900-tallet var storhetstiden for studier av fysisk antropologi og raseforskning i Skandinavia. Dette gikk ut på å måle og kartlegge rasenes fysiske og biologiske kjennetegn, for så å plassere dem i et hierarki. På toppen fant man den europeiske eliten, og nederst ble «primitive» menneskegrupper plassert, blant annet skoltesamene. Denne inndelingen la grobunn for mye av diskrimineringen og undertrykkelsen samene har møtt.

Riktignok må forskningsmetodene også sees i sammenheng med datidens evolusjonistiske og sosialdarwinistiske tankegang, hvor de sterkeste og mest tilpasningsdyktige samfunnsformene overlevde i kampen for tilværelsen. Samenes måte å leve av naturen på, med reindrift og fiske, ble den gangen ansett for å være primitiv og del av en utdøende samfunnsform.

Det hjalp heller ikke at den norske staten og majoritetssamfunnet gikk inn for en strengere fornorskningspolitikk i samme tidsperiode. Den samiske kulturen og levemåten ble ansett som usivilisert. Samiske barn ble sendt til internatskoler, hvor det var ulovlig og straffbart for dem å snakke morsmålet sitt. Målet var å fjerne barna fra sine opphavsmiljø, slik at de lettere kunne integreres inn i det norske samfunnet og den norske kulturen.

Utsatt for urett

Mange forskere på denne tiden var preget av at samene allerede ble sett ned på, og dette reflektertes i forskningsmetodene som ble brukt. I 1915 ble 94 samiske graver gravd opp ved kirken i Neiden i Finnmark, til protest fra lokalbefolkningen. Utgravningene ble gjort på vegne av legen Kristian Emil Schreiner ved Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo, og det ble betalt fire til fem kroner per skjelett.

Dessverre var oppgravingen av de samiske skjelettene ikke den eneste krenkelsen samene ble utsatt for fra forskningens side. På 1930-tallet foretok rasebiologer skallemålinger på levende personer. Flere samer fikk hodeskallene sine målt. Samiske internatbarn var intet unntak, og ble i tillegg fotografert nakne.

Mistet status som urfolk

På nettutstillingen til Finnmark Fylkesbibliotek finner man en rekke plakater som forteller historien om skoltesamene og skallemålingene. Her kan man lese at resultatet av de omfattende kartleggingene konkluderte med eliteindivider fra høyerestående kulturer var mer langskallet enn gjennomsnittet. Videre fastslo datidens forskere at samene kunne ha hatt to ulike avstamninger. Det første alternativet var at de var beslektet med kortskallede, nordnorske bastardraser, en blanding mellom sjøsamer, kvener og nordmenn. Det andre alternativet var at de stammet fra reindriftssamer, et fremmedelement som trolig innvandret til Norge mellom 900-1000-tallet. Disse konklusjonene førte til at samene mistet sin status som urfolk, og med det sine særskilte rettigheter til beskyttelse og å bli hørt i saker som angår dem.

Samene vant derimot tilbake statusen sin som urfolk i Norge etter lange kamper og politiske prosesser. I 1990 anerkjente Kongeriket Norge den 169. internasjonale ILO-konvensjonen, som omhandler urfolk og deres rettigheter. Konvensjonen trådde i kraft 5. september 1991 og fornyes hvert tiende år, så fremst den ikke sies opp. Dette er en forpliktelse og et løfte fra Norge om å støtte samenes arbeid med å bevare og videreutvikle sin samiske kultur.

Fikk levningene tlbake

I 2011 ble de 94 samiske skjelettene sendt tilbake og gravlagt på nytt igjen i Neiden. Professor emeritus Gunnar Nicolaisen ved Universitetet i Oslo ledet prosjektgruppen som var ansvarlig for overflyttingen og hadde da følgende kommentar til Dagbladet:

«Vitenskapsmennene gikk formelt riktig fram. De fkk tillatelse av Stortinget til å åpne gravene, men det var en betydelig motstand mot utgravningene, og de lokale ble ikke spurt. Med dagens øyne kan man si at det var svært uheldig at man ikke tok hensyn til skoltesamenes syn, derfor ligger nok denne handlingen i en etisk gråsone.»

Dette er et kapittel i norsk forskningshistorie som ikke blir glemt, i hvert fall ikke av den samiske befolkningen. Så sent som i juli 2016 uttalte medlem i Sametingsrådet, Henrik Olsen, til fagbladet Forskningsetikk at han mente at forskning på samene må skje på det samiske samfunnets premisser, og at forskere må være bevisste på hva som er samisk etikk.

– Vi kan snakke om ufin forskning og misbruk, spesielt hvis vi går tilbake til raseforskningens tid. Jeg tror dette sitter i det kollektive minnet i det samiske samfunnet, sa Olsen da.

100 år i kamp

I disse dager feires Tråante 2017 i Trondheim, som markerer samenes kamp for demokrati, rettferdighet og mangfold. Tråante er en nasjonal feiring og et felles samisk jubileum som markerer 100-årsjubileet for det første samiske landsmøtet, som fant sted i Trondheim 6. til 9. februar 1917.

– Det er viktig fordi samer fortsatt, etter 100 år, kjemper for å bevare språket og kulturen, samt få anerkjennelse og respekt for det vi er. Vi har likevel kommet langt, og derfor er det viktig å minnes de som tråkket opp noen av sporene for oss, sier fotograf og forfatter Susanne Hætta, som deltar på Tråante 2017.

For studentene i Trondheim er jubileumsuken en unik mulighet til å oppleve mange gratis konserter, kunstutstillinger, bokpresentasjoner, foredrag og skuespill. Hætta skal selv lansere sin nye bok Mari Moments under Tråante 2017, som kan fnnes sammen med andre bøker på den samiske bokutstillingen i Hovedbiblioteket og blant bokhandler i hele Norge.

– Som representant for samene har Mari Boine vært en av våre musikalske og kunstneriske pionérer de siste 30 årene, som er en av grunnene til at jeg har laget denne praktboken om henne til jubileet, forteller Hætta.

Kilder: Finnmark Fylkesbibliotek, NRKs Arkiv, Tråante2017.no, stortinget.no