«Fjols til fjells» er «Mot i brøstet» på påskefjellet
Et krampaktig forsøk på lage humor ut av ingenting i komedien «Fjols til fjells».
Regi: Petter Holmsen
Spilletid: 87 minutter
På kino: Nå!
– Denne filmen er rævdårlig! Hvordan skal vi klare å få noen til å se den? En alvorlig filmstab sitter rundt det massive bordet på møterom «Gallestein» hos Stig og Stein studio. Stemningen er trykket, fordi staben nettopp ha sett noen av klippene fra selskapets nye påskekomedie. Hva skal de gjøre? Plutselige lyder en stemme fra langt bak i lokalet: – Vi kaller filmen «Fjols til fjells» etter den folkekjære komedien fra 1957!
Du skulle nesten tro at det var slik det gikk til, fordi Fjols til fjells har bare hentet en smule inspirasjon fra originalen. Vi befinner oss på det norske påskefjellet, som domineres av afterski, høy flaskeføring og hotellgjester med strenge krav til komfort. I resepsjonen jobber front desk manager Poppe (Herbert Nordrum) - en lang slamp som ønsker seg tilbake til en påske med barneskirenn og appelsin. Men sjefen hans, gestaltet av «Mot i brøstet-veteran» Nils Vogt, er bare opptatt av penger og bonus. Dessuten hater han påsken med dens kalde Kvikk-lunsj og hjernedøde Ludo.
Nils Vogt dundrer på med sin evige suksessoppskrift: Han blir sint og brøler «nei, nei, nei». Hvorfor endre noe som har fungert utmerket i over 200 episoder av Mot i brøstet og Karl og co? Hovedrollen som Poppe spilles så godt det lar seg gjøre av Herbert Nordrum. Han har det samme lange fjeset og den samme hengslete kroppen som Leif Juster. På 1950-tallet, da Juster var humorkongen, tisset folk nesten på seg bare han kom inn i rommet. Så gøyal var han. «Se på han der. Se så lang og tynn han er», tenkte de vel. Ingen kommer til å tisse på seg av denne filmen.
Problemet er at manuset er så platt at det knapt nok er egnet til å stimulere en middels intelligent seksåring. Humoren bygger på at gjester i for liten underbukse blir stengt ut i kulda og at en resepsjonist fyker ned slalåmbakken med et trekors som akebrett. Moralen i filmen er at sjefen hater påske fordi han ikke har noen venner. Vennskap er viktigere enn penger og man kan jo som kjent ikke spille Ludo alene. Du skulle tro moralen var hentet fra en episode av Postmann Pat. Med et bedre manus kunne «Fjols til fjells» blitt en satirisk skildring av den norske rikmannspåsken. Ikke en episode av Mot i brøstet uten Sven Nordin.
