Piffi og Gastromat befinner seg utenfor ærverdige Britannia Hotel.
Foto: Piffi og Gastromat
– Kan jeg hjelpe dere? Spør portøren i en trivelig tone.
LUNCHBORD I PALMEHAVEN
Foto: Piffi og Gastromat
Britannia Hotel, Dronningens gt. 5
Når:
Hverdager 11.30-14.00
Pris:
525 kr
Passer for:
Deg som sparer i aksjefond.
Klintell:
Folk med merkelogoer
på skjorta.
Han er ulastelig antrukket, men holder av en eller annen grunn en svær Clas Ohlson-pose i den ene hånden.
– Vi skal spise lunsj i Speilsalen, sier Gastromat selvsikkert.
– I Speilsalen? Spør portøren forundret.
Det viser seg at Speilsalen kun er åpen i helgene, og dessuten bare på kveldstid. Portøren spør om de ikke skal i Palmehaven for å spise lunsjbuffé. Ah, det var selvsagt Palmehaven! Piffi og Gastromat ser raskt på hverandre. Pinlig.
Plutselig går det opp for Piffi at han har med seg drøssevis av bøker og verdisaker i en stor og dessuten ikke særlig pen, Haglöf-sekk. Fordi klesskapet i underetasjen ikke kan låses, er han nå nødt til å drasse den tunge sekken med seg opp gjennom foajeen og inn i Palmehaven, forbi stramme servitører og middelaldrende damer fra pene postnumre. Er det for sent å snu?
Gravet reinsdyr og mikrosveler
– De har mange typer laks, ass! utbryter Gastromat.
De stirrer på koldtbordavdelingen: Gravlaks, røkelaks, varmrøkt laks og laksepai. Skjønt, denne paien er knappe fem centimeter i diameter og kan slukes i ett jafs. Til gjengjeld smaker den fortreffelig.
Dessuten er det ingen grunn til å gå sulten. Her er det så flust av ulike retter at man ikke har sjans til å smake på alt, uten å spise seg spymett. I tillegg til koldtbordet er det et salatbord, en stasjon med varmretter, et ostebord og et dessertbord. Bufféen bugner av lekre og kuriøse retter, som gravet reinsdyrkjøtt. En nydelig saltsukret kveite står igjen som bufféens absolutte høydepunkt.
– Har personalet tatt kurs i å gå stille? De beveger seg helt lydløst gjennom lokalet, sier Gastromat.
– Jeg skvetter hver gang de spretter fram og spør om jeg vil ha mer kaffe, sier Piffi.
Servicen er nesten upåklagelig. Hver gang de garvede matanmelderne går for å servere seg, forsvinner skitne tallerkener fra bordet, og glassene er fylt opp.
– Men jeg merket en liten rykning i ansiktet på servitrisen da vi bare ba om vann. Jeg skjønner at det er en viss forventning om å bestille noe mer på et sånt sted, men det må være greit å takke nei, sier Gastromat.
Fadese ved ostebordet
– Ja, gutter, hva skal det være?
Piffi og Gastromat står foran varmmatbordet, og en kokk hopper lydløst fram fra ingensteds. Han forteller engasjert om rettene, sausene og tilbehøret, og skjærer opp noen solide andestykker. Han nærmest nøder de to anmelderne til å forsyne seg med fritert kål og confit-poteter.
– Anda er jævlig god, utbryter Piffi, akkurat litt for høyt.
Kokken virker hoppende glad over at han har å gjøre med to matglade gutter. Han jobber dessuten på alle stasjoner, og dukker også opp på dessertbordet og ostebordet. Nå er han virkelig på hugget.
– Ja, bare forsyn dere av alt!
– Hva slags ost er dette? spør Piffi og peker.
– Det er en blåmuggost, svarer kokken.
– Ja, det ser jeg, sier Piffi, alt for skarpt.
I to sekunder råder det en trykket stemning.
– Eh, unnskyld, sier Piffi spakt.
Han gjør opp for seg ved å frenetisk spørre om alle ostene. Jøss, den inneholder reinkjøtt? Hvor lang tid er denne osten lagret? Kokken svarer høflig og later som ingenting.
Stoler med metallisk lakk
– De har virkelig gjort en god jobb med oppussingen her, men disse stolene ser ut som de kommer fra en billig indisk restaurant, sier Gastromat.
Han henviser til stolene midt i lokalet, som ser plastaktige ut og er malt i en metallisk rosa. I tillegg er rommet besatt med et rosa lys.
