Musikkens Djengis Khan

De fleste med en over gjennomsnittlig interesse for musikk har nok på et punkt i løpet av livet opplevd tragedien når bandet du brifet med å kjenne til for tre år siden plutselig befinner seg på en Spotify-generert vors-liste. Reaksjonene er mange: Fremmedgjøring fra egen albumkatalog, sinne over den grove forbrytelsen begått av Spotifys underliggende koder og oppgitthet over at nisje-sjangeren man fant etter hard utforskning på nettet har blitt slukt av den altetende pop-industrien.

Fellesnevner er her mer en følelse av tap enn gevinst, men bør man egentlig ikke bare sette pris på det? Hvis man ser rent teknisk på det er dette en klassisk vinnvinn-situasjon: Du får høre musikken du liker langt oftere, og den uvitende massen blir endelig eksponert for litt sårt tiltrengt dannelsesmusikk.

Les også: Studenter, vær kritiske!

Dessverre er det ikke alltid like enkelt. Eksempel på dette er blant annet det Mac DeMarco-lyden gjorde med indiescenen i det han slo igjennom. Lydbildet han ble kjent for på albumene 2 og Salad Days spredde seg som ild i tørt gress gjennom musikkbransjen, og forekommer den dag i dag i et ukjent antall middelmådige versjoner framført av band som tydeligvis var litt uheldig med andelen kreativt DNA de fikk tildelt ved fødselen.

Overeksponeringen av et appellerende lydbilde gjennom middelmådige bidrag til sjangerutviklingen fra middelmådige band er den del av problemet, men det som virkelig ødelegger de fine nisje-sjangrene er når de blir inkorporert i den store popscenen. Her handler det ikke lengre om å skape musikk som utfordrer sjangergrenser og lytteren, men om å tjene penger. Det er her de virkelige sjangermordene finner sted, og varsellampene bør begynne å ringe i det elementer fra sjangeren du liker blir plukket opp av artister som Taylor Swift og Katy Perry. Musikken du en gang kjente så godt vil nå presenteres i et klamt og kleint format, som kan ødelegge det du en gang likte så godt for all fremtid.