Sjarmerende krenkende
Dragvollrevyens første oppsetning er noe klønete og tidvis underholdende.
«Kaste stein i glasshus» er Dragvolls første revy. De skal ha skryt for å ha startet en ny tradisjon, som til tross for et skyhøyt energinivå mangler noen kvaliteter.
Temaet i den første Dragvollrevyen er som tittelen tilsier; å kaste stein i glasshus. I denne revyen skal det meste utfordres, med enkelte høydepunkt, selv om andre sketsjer virker malplassert. Noen av revynumrene består av forskjellige fenomener som kan knyttes opp til krenking. Som utdaterte barnesanger, seksuell trakassering og religion.
Noen sketsjer har gode idéer som egentlig fungerer veldig bra, men kan virke forvirrende til tider. Eksempelvis Heimebane-sketsjen, der skuespillerprestasjonene virkelig treffer og får publikum til å le, men som tar en litt uforutsett vending. En annen sketsj som tar utgangspunkt i Sits helseordning, har også et godt poeng, med glimrende skuespillere, men humoren når ikke helt opp.
En av de bedre sketsjene er Exphil-eksamen, hetende «Exphil minutt for minutt», delt i to deler. Her treffer de publikum ved å gjøre seg gjenkjennelige med gamle, bråkete eksamensvakter, hvordan gjennomføre en skoleeksamen og konting. Glimrende skuespillerprestasjoner og gjennomført kommentatorstil gjør at latteren sitter løst.
En sketsj som handler om NAVere er et av høydepunkta. Det er gjennomført revy over hele nummeret med alt fra koordinert dansing og humoristisk sangtekst som handler om å NAVe og mislike Jonas Gahr Støre. Det treffer også godt blant publikum, og undertegnede, rett og slett fordi innlevelsen til alle på scenen er så god.
Det er ikke alltid sketsjene treffer like godt, fordi det som «sparkes mot» er en smule utdaterte saker. Som Trump-sketsjen, som føles litt for oppbrukt. Det er også noen sketsjer som tydelig spiller på stereotypier på Gløshaugen og Dragvoll, som at Dragvollstudenters utdannelse er ubrukelig og «kan ikke matte, må på NAV», og Gløshaugenstudenter som ikke «får seg noe». Kan sikkert fungere for noen, men i dette tilfelle føles det litt for lettvint. Det er likevel gøy å se at Dragvollinger kan hevde seg litt over Gløshaugen, for en gangs skyld.
Andre gode prestasjoner er revyens band, som spiller solid gjennom hele showet. Spesielt dyktig er saksofonisten, som løfter revyen til et annet nivå. Skuespillerne byr også på god sangteknikk, og det er virkelig imponerende. Tidvis dårlig lyd trekker revyen ned. Det gjør det vanskelig å høre hva som sies og hva skuespillerne synger til tider. Det er tydelig at revyen er en førstegangsrevy, ting er ikke alltid på stell på scenen. Dette er også litt av sjarmen. Alt i alt kan man si det er en klønete, men absolutt underholdende oppsetning.
