Studentenes Fredspris 1999

Tekst: Christine Thaulow, Bjørn Magnus Vian

En sen dag i september 1998 satt daværende leder for ISFiT-99, Sigvart Eriksen og en ikke-navngitt kompis på Edgar. Mens nattens timer sakte steg på, diskuterte de hvordan forannevnte kompis skulle få brukt opp studentforeningens budsjett før nyåret var kommet. Samtaler om å dele ut en pris, som unnskyldning for å kjøpe pizza og øl, tok etter hvert en mer seriøs vending. Når klokka bikket tre og antallet pils i omløp hadde økt betraktelig, kom ideen om Studentenes Fredspris.

– Vi var inspirert av studentaktivisme. Mens Nobelpris-vinnerne ble feiret med brask og bram, ble ikke studentene som satte sitt eget liv i fare anerkjent for deres arbeid. Det ville vi gjøre noe med, sier Eriksen.

Fredsprisen blir realitet

Dagen derpå, til tross for en ruvende hodepine, fortsatte planleggingen, og Eriksen tok kontakt med daværende leder for ISFiT-stiftelsen, Gisle Bråstein. Etter videre diskusjon svingte de hodet innom Under Duskens redaktør, Noralv Pedersen.

– Jeg husker guttene kom inn med stjerner i øynene, til tross for at Sigvart kanskje var litt mer preget av dagen derpå og i tillegg hadde røde poser som accessoirer. Det som slo meg først var «hvorfor har ingen tenkt på dette før»? sier Pedersen.

3-4 måneder etterpå var Studentenes Fredspris en realitet, og 20 år senere er «the founding fathers» og Antero Da Silva, den første vinneren av prisen – samlet igjen. Faktisk er 8 av 11 vinnere samlet igjen, for å markere 20 årsjubileet.

– Det vanskeligste på den tiden var ikke bare å finne informasjon om potensielle vinnere, men også å verifisere av informasjonen vi fant var korrekt. I ettertid ser vi at Antero De Silva helt klart fortjente å være den første vinneren av Studentenes Fredspris, og vi har ikke angret på valget i ettertid, sier de i enighet.

Les også: The Student Peace Prize - the past winners

– Don't let the hangover stop you

Antero Da Silva etablerte East-Timor Student Solidarity Council (ETSSC) i 1998, vant prisen sammen med organisasjonen i 1999 for å, gjennom å opprette såkalte «studentkontor», verve frivillige og spre informasjon om fordelene bak et demokratisk og uavhengig land. Dette var et risikofylt oppdrag, ettersom indonesiske militære styrker okkuperte landet og slo hardt ned på opposisjon med vold og drap.

Da Silva smiler til de tre herrene på hans høyre side, og forteller om hvordan det føltes når komiteen tok kontakt.

– Vi hadde allerede pratet med EU, og politiske ledere i flere land, men å vinne en Fredspris fra hele studentmassen i Norge var det som ga oss pågangsmotet og gjorde oss sterke. Det var et kompliment og en anerkjennelse for at det vi gjorde var riktig, og at vi var på vei i riktig retning. Å prate med politikere er én ting, men å få en pris fra en organisasjon kun basert på frivillighet var virkelig noe annet, noe større, avslutter han.

Både Antero og «the founding fathers» ønsker å formidle viktigheten bak frivillighet, og Da Silva roser de norske studentene for sitt engasjement. På spørsmål om grunnleggerne har ett råd til studentene der ute som sitter på en idè er beskjeden rimelig enkel:

– Don’t let the hangover stop you!