Høy terskel på lavterskeltilbud for psykisk helse hos Sit

Tekst: Idunn Sørensen og Oda Eriksen Haugland

Disse får ikke samtaleterapi hos Sit

1) ) Studenter som ikke har betalt semesteravgift.

2) Ph.d. kandidater som har lønn.

3) Studenter som allerede har fått behandling, eller står på venteliste hos en annen behandler.

4) Studenter som strever med rus- og avhengighetsproblematikk.

5) Studenter som strever med familie- og parkonflikter.

6) Studenter med sammensatte, langvarige eller alvorlig problematikk hvor det er naturlig at de blir behandlet ved offentlig poliklinikk innenfor psykisk helsevern.

7) Studenter som tidligere har mottatt et adekvat behandlingstilbud hos Sit eller andre aktører.

8) Studenter som trenger øyeblikkelig hjelp.

(Konferert og gjennomlest av Velferdstinget og Studentutvalget den 21.08.17. Godkjent.)

Studentsamskipnaden i Trondheim (Sit) tilbyr flere tjenester som kan hjelpe studenter med å få økonomien til å gå rundt, som for eksempel refusjon på store tannhelseutgifter og gratis resept på prevensjonsmidler. Med hybler til leie spredt over Trondheim og treningssentre tilknyttet campusene, ligger mye til rette for at studenter kan se til Sit for en god del av sine daglige behov.

I tillegg til dette har Sit også et tilbud om psykisk hjelp til studenter som de selv beskriver som et kortvarig lavterskeltilbud. Det innebærer mestringskurs og gruppeterapi, så vel som regelmessige samtaler med psykologspesialister til dem de mener er kvalifisert til det. Dette koster 150 kroner for de første fire samtalene hvert år, før resten blir gratis.

Les også: I fjor kritiserte en anonym student Sits psykiske helsetilbud på Duskens debattsider.

Fikk ikke samtaleterapi hos Sit

«Anna» oppsøkte Sit for psykisk helsehjelp. Hun led av tilbakevendende depressive episoder, og ordnet en kartleggingstime for å finne ut om hun kvalifiserte for samtaleterapi med psykolog hos studentsamskipnaden.

– Det var som et slag i magen da Sit ringte og fortalte at problemet mitt var for alvorlig til at de kunne hjelpe, sier «Anna», som ønsker å være anonym på grunn av det personlige temaet.

Hun var ny student i Trondheim den høsten, og hadde gledet seg til å begynne et nytt liv i en ny by. Samtidig merket hun at det å miste sikkerhetsnettet sitt, og skulle være aktiv i fadderuka gikk utover den psykiske helsen.

– Selv om Sit hadde avvist meg visste jeg jo at jeg trengte hjelp, så etter en stund kontaktet jeg fastlegen. Det var den samme legen som jeg hadde hatt før jeg flyttet til Trondheim, så hun visste at jeg hadde hatt psykiske problemer lenge, og henviste meg til psykolog.

Dyrere via fastlegen

Studenter som ønsker psykisk hjelp, men ikke blir tilbudt hjelp fra Sit, blir sendt videre til fastlegen. Fastlegen kan videre henvise til Distriktspsykiatrisk senter (DPS). Hvis man får et tilbud om behandling her, må man vanligvis betale en egenandel på 351 kroner per time. Når utgiftene til behandling har oversteget 2369 kroner i et kalenderår, får man frikort. Dette innebærer at utgifter utover dette dekkes av staten.

– Alle vet at Studentsamskipnadene har helsehjelp, så det var veldig naturlig å gå til Sit. I tillegg er det jo mye billigere. Hvis man går til psykologen en gang i uken vil man måtte betale over 300 kroner per time i mange uker før man når frikortgrensen. Det er utgifter man merker godt hvis man lever på lånekassen, forteller Anna.

Hun trekker også fram at frikortet gjelder hvert kalenderår. Dette innebærer at en student som begynner på nytt studium om høsten, og blir henvist til psykolog via fastlegen, kan ende opp med å akkurat, eller nesten, nå frikortgrensen før nyttår, og måtte begynne å betale egenandel på nytt neste semester igjen.

– Når man skal begynne et nytt liv som student setter man seg ikke akkurat ned og tenker «Just in case alt går til helvete, så skal jeg sette av penger til psykolog».

Les også: NTNU kan ha ulovlig lang sensurfrist.

Fokuserer på studentproblemer

Velferdsdirektør Espen Munkvik i Sit, sier at grunnen til at de ikke vil ta på seg behandling av studenter med langvarige psykiske problemer, er at de først og fremst ser på seg selv som ansvarlige for problemer som er typiske for studenter.

– Det finnes noen grupper som har særskilte krav på å ivaretas av det norske helsevesenet. Eksempler er flyktninger og gravide. Det finnes ikke noe sånt for studenter, og derfor må vi ta hånd om dem, forklarer Munkvik.

Han trekker spesielt fram studenter som opplever psykiske utfordringer i forbindelse med overgangen med å flytte hjemmefra, styre sin egen hverdag og miste det gamle nettverket sitt, som studentspesifikke problemer. Siden dette da dreier seg om en overgangsfase anser de den nødvendige behandlingen som kortvarig.

– Vi er nødt til å opprettholde dette skillet mellom kortvarige og langvarige behandlingstilbud for at vi skal kunne nå ut med hjelp til flest mulig. Hvis vi gir studenter med tunge psykiske problemer individuelle samtaler over en lengre periode vil det være bra for denne personen, men også ta ressurser fra alle de andre studentene som kanskje bare trenger litt hjelp for å mestre den nye hverdagen.

Mener kommunen må ta ansvar

Velferdstinget er studentenes folkevalgte organ som bestemmer hvordan semesteravgiften skal fordeles. De avgjør hvor mye av disse pengene som skal gå til Sit, og uttaler seg om hva Sit skal prioritere med de midlene de får. Velferdsansvarlig i Velferdstinget, Øivind Gitmark, mener at Sit bør fokusere mer på å skape et tilbud alle studenter kan dra nytteav.

– Vi ønsker at Sit skal investere mer penger i forebyggende tiltak som ulike livsmestringskurs, linjeforeninger, studentfrivillighet og andre tiltak alle studenter kan dra nytte av. Hvis flere studenter føler seg inkludert i et miljø, er mye gjort for den psykiske helsen deres, forteller han.

Organisatorisk nestleder Jørgen Sunnvoll i Velferdstinget understreker at det er et stort problem med psykisk helse blant studenter som må håndteres. Han viser til Studentenes helse- og trivselsundersøkelse fra 2018 (SHoT), der 4 av 10 studenter rapporterer om psykiske plager.

– Det er et stort behov for et godt psykisk helsetilbud for studenter, men siden Sit står for dette så og si alene er det ikke nok til alle studenter som trenger hjelp. Derfor mener vi at kommunen i større grad må ta seg av behandling for psykiske plager, mens Velferdstinget og Sit bør fokusere på det forebyggende framover, sier Sunnvoll.

Les også: Atb vant Kollektivprisen 2019, men fikk også kritikk og slet med føret og brann.

Varierende tilbud hos universitetene

– Jeg mener arbeidsfordelingen hvor Sit tar seg av de kortvarige problemene og kommunen tar på seg mer langvarige problemer, er en god vei å gå, men her er det viktig at Sit og Trondheim kommune samarbeider godt for at alle studenter som søker hjelp skal få dette, sier bystyrerepresentant Sofie Rosten Løvdahl i Arbeiderpartiet.

Bystyret bidrar med et fast årlig beløp på 500 000 kroner til Sits psykososiale helsetilbud. Løvdahl understreker i tillegg at psykiske problemer blant unge er en svært omfattende utfordring, og noe som må håndteres nasjonalt også.

– Når vi ser at så mange unge sliter med psykiske vansker viser det at dette er et folkehelseproblem. Helsetilbudet varierer mellom universitetene, og jeg tror heller ikke universitetskommunene kan løse dette alene. Det vil kreve et nasjonalt løft for psykisk helse å få løst dette, forteller Løvdahl.

Ønsker refusjonsordning tilbake

Tidligere hadde Sit en helserefusjonsordning som studenter kunne benytte ved utgifter i forbindelse med helseproblemer. Da kunne studenter få dekket store deler av utgiftene før de nådde frikortgrensen. Bystyrerepresentant Løvdahl mener at en slik ordning burde være en forutsetning hvis Sit skal fokusere på et tilbud for kortvarige problemr.

– Jeg synes Sit burde prioritere en refusjonsordning for psykisk helsehjelp. At frikortgrensen er den samme for studenter som for de i full jobb, gjør det dyrt å få hjelp på et studentbudsjett. Det hever terskelen for en type helsehjelp mange allerede kvier seg for å be om. Hvis studenter kan få refundert utgifter til helsehjelp på over 300 kroner årlig vil det være en god start, sier Løvdahl.

Velferdsdirektør Munkvik mener at det før var hensiktsmessig med en refusjonsordning på helseutgifter, men at dagens frikortordning innebærer at det ikke lenger er nødvendig.

– Behovet til studentene har forandret seg fordi det offentlige har kommet inn med andre tiltak. Da er det viktig at vi ikke kommer med et overlappende tilbud, for da kan det være kommunen slutter, forteller han.

Les også: Studenter venter månedsvis på stipend fra Lånekassen.

Ville ikke byttet til Sit

Anna forteller at den offentlige helsehjelpen har fungert godt for henne. Hun trekker fram at behandlingen var rettet mot hva man kan gjøre for å forbedre situasjonen sin, og sier at hun ikke ville byttet til behandling hos Sit hvis hun hadde hatt muligheten til det i dag.

– Ofte sitter man hos psykologen og snakker om problemene sine, gråter litt, og så blir det litt sånn «Buhu, stakkars meg». Nå får jeg veldig konkrete råd til hvordan jeg kan ordne problemene. Jeg ville aldri ha forandret på noe som fungerer så godt.

I likhet med Velferdstinget og bystyrerepresentanten mener også hun at det burde være statens og kommunens ansvar å ordne et helsetilbud som det er enklere for studenter å benytte seg av.

– Norge som velferdsstat må prioritere psykisk helsehjelp. Hvis psykiske plager kommer langt nok er det i verste fall dødelig, og det har vi ikke råd til, sier hun.