Belgia taler samarbeidets språk
Den belgiske regjeringen vil forene landets språkregioner gjennom tettere samarbeid mellom landets utdanningsinstitusjoner. Men selv er de ikke i stand til å komme til enighet om en regjeringsdannelse.
Retten til fri utdanning har helt siden løsrivelsen fra Nederland i 1830 vært viktig i Belgia, og ble fremhevet i landets første grunnlov. Denne loven har ført til mange konflikter, i Belgia kjent som «skolekriger», både på atten- og nittenhundretallet. Disse konfliktene er basert på at Belgia er i dag delt i tre språkregioner: den nederlandsktalende, den fransktalende og den tysktalende. Hver av disse regionene utøver en viss grad av selvstyre, blant annet hva gjelder utdanningspolitikk.
Forhandlingene startet 10. juni og endte med å vare hele sommeren og langt utover høsten. For å hindre at forhandlingene skulle bli den lengste regjeringsformasjonsperioden i europeisk historie, bestemte parlamentet at en midlertidig regjering måtte utnevnes. Da den midlertidige regjeringen trådde i kraft 23. desember 2007 hadde formasjonsperioden vart i 196 dager, og var dermed den nest lengste i europeisk historie.
Student Bastien Mercenier tar et utvekslingsår ved NTNU etter å ha studert fire år ved Liège i den fransktalende delen av Belgia:
– Flandern og Vallonia har ikke så mye kontakt med hverandre. De to delstatene har forskjellige tv-kanaler og forskjellige interesser, mener han.
Uoverensstemmelsene mellom de forskjellige språksamfunnene i landet går langt tilbake. Da Belgia ble løsrevet fra Nederland i 1830 var kun fransk ansett som offisielt språk. Utover nittenhundretallet ble sterke krefter satt i sving for å anerkjenne nederlandsk som offisielt språk, og i 1930 ble universitetet i Ghent det første nederlandske universitetet i Belgia. I 1959 ble nederlandsk også ansett som et offisielt språk i landet.
Kulturell segresjon
For å bedre samhold og forståelse mellom de forskjellige språksamfunnene i landet, har regjeringen lansert et program som kalles Erasmus Belgica. Programmet er modellert etter EUs Erasmus-program, hvis formål er å promotere og støtte mobilitet innen høyere utdanning. Erasmus Belgica støtter studenter som vil ta et eller flere semester av utdanningen sin ved en utdanningsinstitusjon i en annen språkregion, hvor undervisningen foregår på et annet språk.
Frédéric Gaillard er en av studentene som har benyttet seg av Erasmus Belgica. Etter å ha studert tre år ved Université Libre de Bruxelles, hvor det undervises på fransk, studerer han nå ved et universitet hvor det undervises på nederlandsk.
– Erasmus Belgica er et svært vellykket program. Det lærer studenter viktigheten av å ha god forståelse for begge språkene som snakkes i Belgia, mener den belgiske studenten.
Han er selv en ivrig forkjemper for større forståelse mellom de forskjellige regionene i landet.
– Spesielt vil jeg gjerne se flerspråklige universitet, for eksempel i Brüssel, hvor det i dag snakkes både nederlandsk og fransk, forteller Gaillard entusiastisk.
Men han innser samtidig at dette er ønsketenkning.
– Vi er langt fra å se noe slikt her i landet, og ingen trender tyder på at vi beveger oss i denne retningen, sier Gaillard.
Bøker til selvkostpris
Selv om landet deles av kulturelle forskjeller, preges ikke landets universiteter av dette, mener Frédéric Gaillard. Språkregionenes utdanningssystem er ikke så ulike at han har merket noen stor forskjell mellom de franske og de nederlandske universitetene.
– Den eneste forskjellen jeg har lagt merke til, eksisterer på grunn av universitetenes forskjellige spesialfelt, og har lite å gjøre med hvilken språkregion de tilhører, sier Gaillard.
Bastien Mercenier sier at han ikke har vet om det er noen forskjeller mellom Flandern og Vallonia hva utdanning gjelder, men han har lagt merke til flere forskjeller mellom Norge og hjemlandet i den tiden han har tilbrakt her oppe i nord.
– Det er tydelig at det benyttes mer penger på høyere utdanning i Norge enn i Belgia. Universitetsbygningene her i landet er mye finere, mener han.
– Vi har ikke noe tilsvarende Lånekassen i Belgia, så det kan være vanskelig for mange å få råd til å studere. Men skolebøker er til gjengjeld mye billigere enn her i Norge. Studentene ved mitt universitet står selv for trykkingen av mange bøker, og de selges derfor til selvkostpris. Ett år betalte jeg 60 euro for alle de 12 bøkene jeg trengte. I Norge må jeg betale den samme summen for én enkelt bok, sier belgieren med et oppgitt smil.
Studentvelferd er et felt hvor Norge har imponert ham.
– I Belgia har vi ikke noe som tilsvarer Velferdstinget eller Studentsamskipnaden. Derfor går ikke pengene fra studieavgiften tilbake til studentene, som her i Trondheim, men rett til universitetene.
