«Rabagasten» er tilbake

CARL IVAR HAGEN - NÆRINGSLIVSRÅDGIVER, POLITIKER OG TIDLIGERE FORMANN I FREMSKRITTSPARTIET FRA 1978 TIL 2006.

– I 2008 gjorde du det kjent at du var ferdig med politikken og ikke ville stille til gjenvalg på Stortinget. Nå stiller du likevel som ordførerkandidat i Oslo. Hvorfor det?

– Jeg sa det litt fleipete i 2008, men Dagens Næringsliv slo det opp stort. Men jeg synes politikken er blitt litt kjedelig, jeg savner meg selv på en måte. En person som er litt «rabagass», opprører og som har uortodokse meninger. Og så ble det for tøft bare å være tilskuer, særlig med alle de meningene jeg har. Derfor måtte jeg velge mellom bare å være pensjonist, eller gå tilbake til politikken og bare ha det moro.

– Stiller du til dette valget fordi du vil hente inn litt av den gamle Frp-politikken, i den grad den er endret fra den tiden da du var leder?

– Nei, det er ikke mye som er endret. Profilen er kanskje endret, men det er også fordi størrelsen på partiet har vokst. Det er jo en verden av forskjell mellom å være Stortingets andre største parti, og tilbake til den tiden jeg begynte med politikken. Da var det å komme med i en regjering en fjern drøm og ikke realistisk, og det visste vi. Men nå sist var det realistisk. I begynnelsen av valgkampen var Siv Jensen en helt klar statsministerkandidat, og hadde ikke Sponheim gjort det han gjorde ville vi nok vunnet. Dette var noe jeg i min tid aldri var i nærheten av. Og det er klart at et parti som har seriøse regjeringsambisjoner ikke kan være like uortodoks som det jeg var. Med andre ord, har du så mange prosent på meningsmålingene som det Frp har i dag, må du være mer forsiktig i uttalelsene dine enn det jeg var.

– Er det noe du mener Siv Jensen kan gjøre annerledes?

– Vet du hva? Det spørsmålet har jeg fått fra alle journalister, og du skal få det samme svar som alle de andre: Hvis det er det så skal jeg fortelle det til Siv, ikke deg.

– Da du talte på Samfundsmøtet 5. oktober var du ikke der for å snakke om politikk, men om privatpersonen Carl Ivar. De fleste av oss kjenner deg gjennom media, som en frittalende og engasjert politiker. Var du slik da du var yngre også, hvordan var Carl Ivar egentlig som student?

– Jeg prøvde faktisk å komme inn på datidens NTH, men karakterene mine var for dårlige. Derfor dro jeg til England, der var det lettere å komme inn. Som student var jeg lat og glad i å feste. Dette var også den perioden i livet mitt hvor jeg lærte veldig mye, både om politikk og om å bli tøffere. Før jeg flyttet til England ville jeg for eksempel aldri ha våget å stå på talerstolen som dere har på Studentersamfundet. Jeg var ganske usikker som ung student, faktisk.

– Da du besøkte Studentersamfundet i 1985 ble du kastet egg og tomater på, noe Styret finansierte. Hva tenker du om det, nå som du igjen har talt i trondheimsstudentenes storstue?

– Først og fremst synes jeg det er en uforskammet oppførsel, men så har det også litt med ytringsfrihet å gjøre. Jeg vil si som Voltaire: Jeg er uenig i Deres meninger, men jeg vil inntil døden forsvare Deres rett til å hevde dem. Når det er sagt er jeg blitt mye eldre siden 1985, og de studentene som er her nå var ikke her for 25 år siden. De som er her nå er sannsynligvis enda mer bortskjemte, og har hatt en mye bedre oppvekst enn de som var her for 25 år siden. De klaget og søyt, som det tillegger en del studenter å gjøre. Men det ser ut som tendensen har snudd litt. Selv om noen hyler og skriker og er uenig, er debattene langt roligere enn før.

– Man kan si at du har levd et liv i politisk opposisjon. Hvordan ser du på dette selv?

– Jeg er klar over at det er en fordel å være i opposisjon. En av fordelene en opposisjonspolitiker har er at man kan bruke de samme pengene flere ganger. Det har også jeg gjort. Men jeg skal innrømme, jeg har hatt det lettere enn mange andre, nettopp fordi jeg alltid har vært i opposisjon.

– Men hvis du hadde kommet til makta, hadde du da klart å holde på alt det dere har lovet opp igjennom årene?

– Ja, hvis Frp hadde fått rent flertall og jeg hadde blitt statsminister for noen år siden, da det var aktuelt, ville vi beholdt det rene flertallet, og ikke dummet oss ut i løpet av de fire første årene. Jeg er fullt klar over at en del av de tingene vi ville gjøre, ville ha tatt tid. Men veldig mye av det vi har lovet, ville vi ha klart å gjennomføre. På noen områder ville det selvsagt vært folk som protesterte. Bøndene for eksempel, som da måtte ha levd av det de produserte, og ikke av statens subsidier. Det ville også vært ramaskrik fordi vi ville ha redusert dramatisk i bistanden, og den såkalte hjelpen vi gir, som finansierer militærapparatene til diktatorer i en del afrikanske land.

– Hva mener du vi kan gjøre for å opprettholde, og forbedre, den velferdsstaten vi har i dag?

– Slippe til privat næringsvirksomhet i all produksjon. Vi må gjøre det samme med helsevesenet som med bilforsikring, slippe til flere konkurrenter slik at vi får best mulig behandling, på kortest mulig tid. Men la meg få si dette: Det er ikke den private lommeboken som skal betale, og dermed avgjøre behandlingen, men vårt felles forsikringselskap Folkehelsetrygden.

– Så du tror ikke at eldrebølgen blir «slutten» på velferdsstaten?

– Jeg er redd for yngrebølgen. Det er den som koster penger. Det som bekymrer meg er at flere og flere unge mennesker under 25 år går på trygd, gjerne på grunn av psykisk sykdom. Det jeg er redd for er at friske og arbeidsføre mennesker ikke jobber, og heller får uføretrygd. Det er den store utfordringen.