Velsmurt orkester-maskineri

Det er stinn brakke i Storsalen. For tredje kveld på rad. Da Kaizers Orchestra entrer scenen, med Janove Ottesen i spissen, bryter trampeklappen løs.

Se bildegalleri fra konserten her.

Det er liten tvil om at Janove og hans orkester kan levere varene live. Det har de gjort i et tiår, og de viser ingen tegn til å stoppe. Janove spankulerer ut på scenen som en stolt hane som vet han kan få alle hønene i Storsalen. Han har full regi, og vet å benytte seg av det.

Når "Tusen dråper regn" smeller til som låt nummer to, er standaren satt, og hele storsalen brøler med. Publikumsfrieriet tar heller ikke slutt, og Janove lover at bandet skal ta seg en bytur etterpå, dersom publikum klarer å få dem i festhumør. Det jobbes hardt med å oppnå dette festhumøret gjennom konserten, og før "Prosessen" går Janove så langt som å innrømme at kveldens publikum er det beste de har hatt i Trondheim til nå. Responsen lar ikke vente på seg.

Det er billige triks Janove benytter seg av: klapping med hendene i været, blunking og en evinnelig kasting på håret. Han skryter av fansen, og av egne låter. Han har selvtilliten til en som vet han har lov. På samme tid virker han oppriktig, og han tar fansen på alvor. Slikt blir det gjensidig respekt av.

Setlisten består av både gammelt og nytt, noe som faller i smak hos publikum. Klassikere som "Ompa til du dør" og "Kontroll på kontinentet" går hånd i hånd med nyere materiale som "Drøm videre Violeta" og "Hjerteknuser". Ingen kan ta fra Kaizers Orchestra at de etterhvert har opparbeidet seg en fyldig katalog. De nærmest rituelle elementene, med bildekk, masker og ropert, må med. Liveshowet er omtrent uendret siden starten, og godt innøvd. Det begynner kanskje å bli litt slitt i kantene, samtidig som det er akkurat dette folk kommer for å se.

Du vet hva du får på en Kaizerskonsert. Nettopp derfor blir det så bra. Hver gang.