Toppidrett med pils i magen

Har du noen gang åpnet en øl like før vorspielet du er på finner ut at bussen til Samfundet går om to minutter? Da har du antageligvis følt konsekvensene av å kombinere ølstyrting og løping: Den kvalmende følelsen når væsken skvulper i magesekken, det ubehagelige trykket når kullsyren presser seg oppover halsgropen, den store lettelsen når rapen eksploderer ut av munnhulen. Alt dette er sentrale elementer i idretten «beer mile», hvor utøverne konkurrerer om å løpe en mile (1609 meter) og drikke fire øl så raskt som mulig.

Trondheimsstudentene Rasmus Rørholt Theisen og Emil Granqvist mestrer denne kombinasjonen bedre enn de aller fleste. I verdensmesterskapet for to år siden ble Emil nummer fire og Rasmus nummer syv. De befinner seg med andre ord helt i verdenstoppen av denne utradisjonelle idretten. Vi møtte dem for å lære mer om veien dit og livet som øldrikkende idrettsutøver, og samtidig finne ut om beer mile egner seg best som fest eller straff.

LES OGSÅ: - Nå må vi ta studentens tilbakemeldinger på alvor

Øltørste orienteringsløpere

Selv om Rasmus og Emil er to av verdens beste beer mile-utøvere, er det egentlig en annen idrett som er deres primære satsningsområde:

– Jeg driver jo først og fremst med orientering. Hvis det skulle vise seg at VM i beer mile kolliderer med et viktig orienteringsløp, så prioriterer jeg orienteringen, forklarer Rasmus.

Både han og Emil er i Norgestoppen i orientering og driver seriøs toppidrettssatsning ved siden av studiene. De er begge beboere på det tradisjonsrike «o-kjøkkenet» på Moholt studentby, hjemstedet for de fleste aktive medlemmene i NTNUI orientering. Det var her Rasmus ble introdusert for kombinasjonen av øldrikking og løping.

– Hver 16. mai har vi en ølorienteringstafett rundt omkring på Moholt. Mitt lag hadde som mål å vinne den stafetten, så for min del var det slik jeg begynte med litt spesifikk trening, forteller Rasmus.

For Emil var det i Sverige, hvor ølorientering er enda mer utbredt og prestisjefylt enn i Norge, at interessen for å kombinere øl og løping ble født. Der fikk han også sitt første møte med beer mile.

– Jeg ble på en måte headhuntet av det svenske landslaget i beer mile, som egentlig bare er en vennegjeng som har utnevnt seg selv. De hadde sett at jeg gjorde det bra i ølorientering og lurte på om jeg ville løpe en beer mile. Jeg stilte opp og slo tre av fire på laget. Da spurte de om jeg ville bli med til VM neste sommer, forteller Emil.

Det skulle vise seg å bli starten for både Emil og Rasmus sine beer mile-karrierer, for det tok ikke lang tid før beer mile-entusiasmen også hadde spredd seg til Trondheim.

LES OGSÅ: Universell idrettsglede

VM i Berlin

Kort tid etter å ha fått invitasjonen til å delta i VM, ble Emil kontaktet av arrangørene bak mesterskapet. De ville at flere land skulle bli involvert og lurte på om han ikke kjente noen nordmenn som kunne tenke seg å delta? Det spørsmålet var ikke vanskelig å svare på.

– Jeg kjente jo flere som var gode til å drikke og løpe fort, så jeg sa bare til vennegjengen at hvis dere løper fort på en beer mile, så kan dere bli med til VM.

Den beskjeden ble tatt godt imot av Rasmus og en gjeng andre orienteringsløpere, som raskt kom sammen og dannet et norsk landslag. Emil ble tildelt rollen som mentor og coach, og etter noen måneder med trening sto de på startstreken i Berlin. Der klarte de nesten å kjempe til seg en pallplass i lagkonkurransen, men de måtte til slutt se seg slått av Emil og hans svenske landslag. For å unngå at det gjentar seg i framtidige mesterskap, håper de at flere skal få øynene opp for idretten.

– Vi har opprettet en instagram konto som heter «norwegianbeermileteam», hvor vi oppfordrer folk til å ta kontakt og sende inn videoer av at de løper, forklarer Emil.

Oppfordringen kan kanskje være en etterlengtet redning i denne koronaherjede festtørken, for med beer mile kan du arrangere smittevernvennlige fester ute i det fri. Kombinerer du det med et par treningstips fra to av verdens beste utøvere, kan festen kanskje resultere i en VM-invitasjon.

LES OGSÅ: Denne ferdigretten smaker bare ostepop

En ølflaske ved vannkranen

Det er lett å forestille seg beer mile-utøverens livsstil som en bekymringsfri og behagelig tilværelse, hvor iskalde øl er en del av det daglige treningsregimet og lykkepromillen aldri forsvinner. Slik er det ikke, i hvert fall ikke for Emil og Rasmus. De trener nesten alltid to ganger om dagen og løper godt over 100 km i uken. Øl drikker de som regel ikke utenom lørdager. Men selv om treningen nærmest utelukkende består av joggeturer i Estenstadmarka, er også nivået på ølstyrtingen skyhøyt: Seks sekunder er alt de trenger for å fullføre en øl – tre hvis du gir dem et ølglass. Som Emil poengterer:

– Det er flaskehalsen som er flaskehalsen.

Denne evnen er som alt annet et resultat av hardt arbeid og mye trening. Det kommer tydelig fram når Emil beskriver sitt «vannstyrtings»-regime.

– Tidligere pleide jeg å ha en ølflaske stående ved siden av vasken, som jeg måtte styrte hver gang jeg skulle drikke vann. Det var en måte å få «chugge»-teknikken til å sitte i ryggmargen.

LES OGSÅ: Datinggrønn gløsing tester ut bygda

Vanndrikking og løping er altså grunnlaget i Emil og Rasmus sin suksessoppskrift, men det er likevel ikke alt som skal til for å lykkes i beer mile. I forkant av konkurranser pleier de å inkludere små mengder øl i treningen, som regel alkoholfritt, for å bli vant til å løpe med kullsyre i magen. Det er det som blir avgjørende på konkurransedagen.

– Jeg liker å se på det litt som skiskyting. Du må kunne løpe og du må kunne drikke, men den største utfordringen er når du skal kombinere dem, forklarer Rasmus.

Utfordringen er ikke bare å kunne løpe raskt med øl i magen, du må også kunne sørge for at den blir der nede. Oppkast fører nemlig til en strafferunde, noe som i realiteten betyr at du fratas alle sjanser til å oppnå en god tid. Både Emil og Rasmus forteller om episoder hvor dette har skjedd, og peker på at at oppkast er spesielt vanlig blant de uerfarne.

Ettersom det bare er noen minutter til jeg selv skal ut og teste beer mile for første gang, kjenner jeg et ubehagelig spørsmål presser seg på: Er det virkelig så ille at jeg kommer til å spy?

LES OGSÅ: Skimote og vinterens hot or not

Verre enn det høres ut

Som en relativt rutinert løper og erfaren øldrikker, rister jeg av meg det ubehagelige spørsmålet. Full av iver og entusiasme snører jeg på meg joggeskoene og løper ned til et snødekt Øya stadion med fire flasker Dahls klirrende i ryggsekken. For jeg kommer jo ikke til å spy, så fælt kan det da ikke være? Ti lange minutter, 1609 blytunge meter, fire motbydelige øl og to ubehagelige oppstøt senere måtte jeg anerkjenne at, jo, så fælt kan det faktisk være. Selv om jeg maktet å unngå oppkast og strafferunde, var beer mile et gruskrekkelig slit fra start til slutt.

Allerede den første runden kjente jeg at all kullsyren framprovoserte uhyggelige rap og skremmende brekningstendenser. Disse tendensene økte i styrke for hver runde som gikk, og etter den fjerde ølen var det så vidt jeg klarte å holde oppkastet tilbake. Til slutt spurtet jeg i mål på tiden 10.53, kvalmen og lettet. For selv om tiden var langt dårligere enn jeg hadde håpet, var jeg i hvert fall ferdig.

«Aldri igjen» var den dominerende tanken mens jeg skiftet og pakket sammen de tomme glassflaskene. Men etter hvert som kvalmen forsvant og promillen gjorde sitt inntog, ble plutselig beer mile noe jeg definitivt kunne gjort igjen. Den behagelige endorfinstrømmen fra løpingen og alkoholen gjorde at jeg forstod hvorfor idretten har engasjert så mange løpere verden over.

Samlet sett gjør erfaringen det enkelt å svare på spørsmålet om beer mile egner seg best som fest eller straff: «ja takk, begge deler».

SJEKK OGSÅ UT: Minihus-studenten