Tre dager med imponerende pling-plong på Only Connect-festivalen

De fleste assosierer «Pling-plong»-musikk med de rare greiene Nordheim & Kolberg skapte på 60- og 70-tallet. Musikk som var for akademikere. Musikk for de få som likte toglyder og støy uten melodi. Alle andre kunne være forvirret over uttrykket eller le av det. Når det er sagt, betyr det at bare noen få bør forstå det, eller at alle ikke kan like det? Det er kanskje et av de viktigste spørsmålene innen samtidsmusikk: Kan alle like samtidsmusikk? Når det tas i betrakning hvordan Only Connect har representert musikken sin, så er svaret ja. Derfor bør det være nødvendig å holde flere slike festivaler i Trondheim, om ikke etablere den permanent. Det som ble levert fra 13.-16. april lover god kvalitetsikret musikk og et stort mangfold av uttrykk for befolkningen i Trondheim. Her får du lese om tre arrangement fra festivalen.

Torsdag 13.04.2023 - Tøyen Fil og Klafferi & Trondheim Improviser’s Guild

Tøyen Fil

En av de første konsertene var på Dokkhuset og lover mye spennede musikk. Først på menyen var Tøyen Fil og Klafferi & komponisten Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck. Om du ikke vet hvem Tøyen Fil og Klafferi er, så er det kort fortalt en kvartett som spiller et bredt repertoar fra samtidskomponister og som har sluppet en plate (Botanisk hage). Torsdagen spilte de musikk av Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck. Heiða er en komponist fra Trondheim, samt improviserende jazzmusiker og tubaist. Hun har skrevet «Vesen - Skyene», som ble urframført.

Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck - «Vesen - Skyene» (urpremiere)

Verket «Vesen - Skyene» begynner med stor, dyp, buldrene klang fra fagott og bassklarinett. Dette er framhevet gjennom en lett belysning som skaper assosisjoner til et øde landskap med grøde. Blant annet på grunn av all tyngden av lyden og med tanke på tittelen «Vesen - Skyene» kan det være at verket omtaler en forflytning fra vår verden til den plettfrie verden der oppe i skyene. Her er det likevel mer enn bare en reise, men også funderinger over mennesket som vesen. Spørsmål runger ut fra en dialog: «Jeg er fra mellomrommet». Det er lette kontraster, skarpe dissonanser og kjempegodt samspill. Kudos til Tøyen Fil som alltid leverer. Tøyen Fil leverte her et vakkert, flytende, eksistensielt verk som brukte digitale lasere, blåseinstrumenter og dialog til å skape en liten verden vakre klanger og hva det er å være et vesen, mer enn bare et menneske; med et opphøyd sinn som kan nå skyene med tanke- og handlekraft.

Trondheim Improviser’s Guild og Heather Frasch

Nå er vi rett over på en kjempe i Trondheims samtidsmusikkmiljø med Trondheim Improviser’s Guild. Et ensemble bestående av byens beste improvisatører fra samtidsmusikkscenen i Trondheim som utforsker alle mulige uttrykk. Her skal de spille to verk fra den amerikanske komponisten Heather Frasch i forskjellige uttrykk og ensembler.

Heather Frasch - I touch what I cannot quite reach… (2019/20)

Dette er et verk som består av to trebokser i mørket. Hele publikummet sitter stille og lytter, og ser på komponisten Frasch og én til drive med et slags skyggeteater. Dette er et immanent lys som stråler opp og skaper assosiasjoner til japansk skyggeteater. Men her er fokuset minnene, eller rettere sagt, lyden av minnene. I seg selv kan opplevelsen være veldig fascinerende, men her kommer Frasch litt til kort i med tanke på hva resultatet var ment å skulle bli. Her er det snakk om et dirrende mekanisk uttrykk med forskjellige auditive teksturer. Dette virker lovende, men blir fort kjedelig. Kort fortalt så resulterer det i den samme tørre, gnissende lyden. Det er også meget langtekkelig og blant verkene denne kvelden som heller ikke bruker en spennende scenisk framstilling. Dette verket kommer dessverre til å bli glemt, i motsetning til det neste verket som var mye mer fascinerende.

Heather Frasch - Remembering with Objects (2017)

En bue av bord med små ting står i forgrunnen. Plutselig lyser en lyspære opp på høyre side og alle rundt bordet begynner gradvis å utforske teksturene til de forskjellige dagligdagse tingene. Det er bruk av vannkoker, blokkfløyte, sko med borrelås, stålull, elektronisk manipulering, cello, lavalampe, en stein, saksofon uten og med munnstykke, en balje med vann og noen andre småting. Disse tingene er samlet inn fordi det er objekter som minner om livet. Du kan egentlig si at hele verket er en hyllest til hvordan livet vårt kan være et stort lappeteppe av bruddstykker. Det er også små innslag av filmer og dialog på fransk, blant annet. Her er det ingen irritasjonsmomenter og du blir helt betatt, samt trollbundet av de nostalgiske lydlandskapene, uten å egentlig ha kjennskap til disse minnene. Alt virker kjent, til tross for at det skal være ukjent for publikum gjennom en audiovisuell og fantasifull framføring.

Fredag 14.04.2023 - Trondheim Symfoniorkester i Domen

I Nidarosomen fredag den 14. (takk og lov ikke den 13.), leverer Trondheim Symfoniorkester et av høydepunktene fra hele festivalen. Her starter hele sulamitten med at TSO framfører verket av den svenske komponisten Lisa Streich ved navn Flügel (2020). Det er en litt mørk, dunkel stemning og det oransje lyset reflekterer nettopp denne type mekaniske stemning som Streich har komponert. Store, mektige, mekaniske slag med triangel og klokkeaktige markerte takter. Her det snakk om en trykkoker av et verk, der du kan trekke linjer til Mosolov og til fabrikkmusikk som omhandler smelteverk. Det skapes en slags infernalsk stemning der hele Domen blir et stålverk. Store crescendoer og treblås som hyler i lyst register samt perkussive fioliner, skaper mersmak på større verk fra Streich.

Deretter endres lyset i salen og vi blir presentert med verket Drilling (2019) av Ingrid Laubrock. Her er det et blått landskap av kald klang og stille strykere som begynner beskjedent. I bakgrunnen hører man noe som ikke harmoniserer og som skaper ubalanse. Det er et slags elektronisk element som blir stadig mer markant. Piano, samt elektronisk manipulert harpe skaper et skikkelig unikt lydbilde. Der Flügel var voldelig og virkelig, er dette verket drømmende og døsig (på en god måte). Laubrock har skapt et meget flytende landskap som også spiller på improvisert musikk. Dette er tydelig når orkesteret spiller mot saksofonisten som improviserer. Det er et lekkert, lekende og vakkert verk som dessverre går på noen få smeller. Raske løp i strykerne er klisjeer som alltid kan høres i moderne orkestermusikk og disse bruddene gjør ingenting med verket. Det gjør derimot det hele mer fragmentert, noe som ikke er nødvendig når hele verket er så velskrevet og helhetlig.

Til slutt kommer høydepunktet for flere i salen. TSO med improvisasjon-trioen Supersilent. Her er det spill med elektroniske elementer og manipulering der orkesteret så å si kontrollerer hele beistet. Alt låter krystallaktig fra begynnelsen, og tydelig gjennom verket er det en lys stemme fra en fløyte. Det er vakkert, men samtidig pirrende å høre flytende, kosmiske lyder i likhet med Messian smuldre opp i orkesteret. Samspillet kan til tider virke litt vagt, kanskje fordi TSO tar litt for mye plass, men dette er bare pirk så ikke tro at opplevelsen var negativ. Det var faktisk en glimrende opplevelse og konsert.

Lørdag 15.04.2023 - Konsertstafett på Nyhavna

Nyhavna klokka 11:36 er smått fylt med engasjerte gærninger, akademikere, kunstnere eller bare nysgjerrige publikummere. Vi blir tildelt hver vår festivalguide og turen begynner med å oppsøke konserten, som er på turnebussen. Det er grått på himmelen og småkaldt, men likevel er det en lett optimisme i lufta. Kanskje fordi vi skal høre mye spennende musikk, som ikke alltid betyr pling og plong på en stor scene.

Første stopp er turnebussen der vi får høre et meget spennende verk som spiller på kassetter og digital manipulering av komponisten Stina Tjern. Vi setter oss på de myke gamle settene og lytter med aktive ører. Her presenteres vi et lite verk som sannsynligvis omhandler kassettens minnekapasitet, samt dokumentasjon eller kapasitet, som auditiv kunstbank. Stina er fremragende kald der hun sitter og kontrollerer fem kassettspillere som alle samsvarer i takt på en usedvanlig måte. Det er lignende elementer av musique-concrete, samt stilblandinger. Det er veldig gøy å høre på, og spennende å høre akustikken fra innsiden av en buss. Verket kan også symbolisere en reise verden rundt ved å tenke til hvordan kassetter var fortidens (om ikke nåtidens) strømmetjenester. Forskjellen er jo at du kan lagre store minner av dine auditive eventyr og så bytte dem. Tjern sparer heller ikke på brodden og leker med hvordan lyder kan være påvirkende der du hører en tape som jamrer «The Wild Woman Archetype». Skal alt som lyttes til, lyttes på ordentlig? Usikker på dette trasker vi med slappe bein videre til et helt annet uttrykk.

KNUST er kanskje Trondheims eneste radikale (om ikke fundamentalt kunstneriske) galleri for alle mulige uttrykk. Denne lørdagen var det Anders Elsås som med et hjemmesnekra instrument og støymusikk kommer med en framføring fra Arnfinn Killingtveit & Martin Palmer. Utenfor er det fullstendig kaos fra begynnelsen og rare støylyder gir ikke en varm velkomst til publikum. Det lover oss spenning og det innfrir. Inne i KNUST er Anders Elsås i et helt annet modus og nærmest hinker rundt i en kreativ aura mens han slår på en tromme. Alle blir helt bergtatt av å se en slik metallisk bjørn av et instrument. Og enda bedre blir det når han spiller på den. Lydene er metalliske og tordnende. Hele instrumentet består av flere deler, jernplater, deler av piano og rør, samt annet krimskrams. Det minner litt om Viggos Viggofon, men låter som innsiden av en stor stålfregatt. Vi lytter og blir deretter bombardert av en total hvit-støy-krig fra Arnfinn og Martin når vi går ut for å ta litt frisk luft. Folk begynner å holde hendene for ørene mens det spraker i full 360-graders kakofonisk geriljakrig.

Vi avslutter ved verdens beste badstue: Havet. Her kommer en kort innledning fra vår vert og musiker for denne delen. Tine Surel Lange har hentet inspirasjon fra en kveld i Lofoten, samt barndomsfortellinger om troll og tusser. Musikken er ikke tussete, i hvert fall, siden den beroliger en hjerne antent og utslitt etter støy. I seg selv kan ikke dette akkurat kalles tradisjonell musikk, men grenser mot et landskaps-opptak, eller bare meditativ musikk. Det er ingen høydepunkt, ingen brudd, ingen melodi, ingen akkorder, ingen støy, bare konkrete lyder satt i naturens klare rammer. Havet har sitt eget partitur og dette kan kanskje forvitres av våre tåpelige, usympatiske og narsissistiske væremåter som gjør at slik musikk og havets bølger, er blitt glemt, eller erstattet av bilene, reklamene og tomme passiarer.