To redde journalister på skrekkfilmfestival

Det fine med skrekkfilmer er at man vet at det er over etter et par timer, så hvordan er det da å gå rett på en ny skrekkfilm ti minutter etter endt visning? Planen var grei: om å gjøre å se flest skrekkfilmer på 13 timer. 

Vi ankom Oppdal kulturhus en overskyet torsdag morgen i slutten av oktober. Reisefølget bestod av én fotograf som elsker skrekkfilmer og to journalister som egentlig har innsett at dette ikke er deres favorittsjanger. 

Om ikke den røde løperen og de mange plakatene med «ramaskrik» skrevet med store bokstaver var en god nok indikasjon på at vi hadde kommet til riktig sted, var vi hundre prosent sikre da et tjuetalls små barn gikk forbi og ropte «RAMASKRIK, RAMASKRIK, RAMASKRIK». 

Er det en skrekkfilm hvis man ikke skvetter? 

Først ut var The Severed Sun, som i forkant av visningen ble beskrevet som en «folke-horror» på litt lavt budsjett. Hva dette betyr er ikke godt å si. Beklager mangel på kunnskap. 

The Severed Sun finner sted i et isolert og mannsstyrt samfunn lenger ut på landet enn bygda. Samfunnet styres av Father, en selverklært gudeaktig figur som er alvorlig hele tiden. 

Filmen åpner med at hovedpersonen Magpie, som er den faktiske datteren til Father, forgifter mannen sin etter å ha blitt forhekset av et monster som ikke var særlig skremmende. 

Man kan nesten påstå at monsteret var litt vel høflig med sine forsiktige inntredener i diverse scener. Skuffende nok skvatt vi ikke én eneste gang i løpet av visningen. Er det en skrekkfilm da? 

Ellers utspilte filmens handling seg på meget langtrukket vis, og helvetet vi fikk beskjed om at skulle bryte løs i forkant av filmen var ikke-eksisterende. Med andre ord: atter en skuffelse. Alt i alt var denne filmen kjedelig og forutsigbar. 

Dette til tross var filmen inne på noe rent visuelt, med noen sømløse overganger mellom scener og noen storslåtte landskapsbilder som underbygget den dystopiske stemningen filmen prøvde å skape.

LES OGSÅ:  Lettkledd halloween

 Skremmende kroppspress i New Zealand 

Grafted handler om en kinesisk jente ved navn Wei som flytter til New Zealand for å starte på universitetet. Litt som oss på skrekkfilmfestival, prøver Wei så godt hun kan å passe inn. 

De ekstreme metodene hun bruker får alle representantene fra Under Dusken til å vemmes og skjerme deler av synsvinkelen. Et kjapt blikk rundt i salen og det er tydelig at vi er de eneste. Oppdal er åpenbart mer vant til «bodyhorror» enn det vi er. 

Det topper seg når Wei bruker en drill til å borre gjennom hodet til den peneste jenten på campus og skjærer av henne ansiktet. Wei ønsker nemlig bare å bli pen, og med kunnskapen hun har om hudtransplantasjon fra faren sin klarer hun nesten det umulige. 

Utover filmen samler Wei på ansikter litt som Gaute Grøtta Grav samler på uvenner – overdrevent og irriterende. Flere ganger blir vi sittende og undre over hvordan hun har havnet her. Skvett-faktoren er lav i denne filmen også. Det nærmeste vi kommer er når kameraet brått panorerer til et bilde av en jentekveld hvor alle går med ansiktsmasker. 

Det er nok hvor motbydelig scenene er som skal appellere i Grafted, så når siste transplantasjon finner sted og Wei drar med seg en uskyldig uteligger inn i kaoset sitt, tenker vi som med Grey’s Anatomy: Det holder nå. 

Sørkoreanere skuffer aldri 

Neste film er en sørkoreansk produksjon ved navn Exhuma. Det finnes tre garantier i dette livet: død, skatt, og at sørkoreanske filmer er knallbra. Innledningsvis er filmen så rolig og behagelig å se på at to av oss sovner, igjen på minst mulig negativ måte. 

Søvnen varer derimot ikke lenge, for plutselig er hovedkarakterene i gang med det de liker aller best: å grave opp lik fra bakken og befri sjelene deres for så å ta dem med til kremeringssenteret. 

Å «befri» sjelene er kanskje litt å ta i. En av hovedpersonene, Kim, praktiserer geomanti som ifølge svensk Wikipedia  vil si at han besitter «konsten att spå med hjälp av jordens tecken». En del av denne jobbeskrivelsen er å fikse hva enn som plager de døde i etterlivet, noe som virker å være nødvendig overraskende ofte. De graver opp de døde i håp om å gi dem gravplasser med bedre feng shui. 

Referanser til koreansk folklore og taoisme er gjentagende gjennom filmen. Vi ser for oss at noen som faktisk kan litt om emnet hadde storkost seg på denne visningen. 

Når en klient som betaler usedvanlig bra ønsker å grave opp bestefaren sin fra en veldig spesielt plassert grav, ringer varsellampene til Kim. Vitende om at et nyfødt barns liv står på spill, gjennomfører Kim og hans lag på fire gravingen i tillegg til et rituale som innebærer fem døde griser, flere liter hesteblod og mye roping. Ritualet var ulikt noe vi hadde sett før, og var i seg selv nesten litt absurd, selv for en skrekkfilm å være. 

Hadde Kim lyttet til varsellampene hadde noen liv antakeligvis blitt spart, men da hadde nok filmens handling vært en god del mer uttynnet også. I en scene som får alle i salen til å tenke «ikke åpne den kisten» samtidig, settes et spøkelse fri og hjemsøker hele familien sin. 

Når gjengen drar tilbake til graven igjen, oppdager de en ny kiste i graven. Et lite tips når du er ekspert på feng shui og nettopp har dritt deg ut med en kiste fra samme grav: Ikke ta opp kisten. Så intuitive er ikke denne gjengen, og fortellingen lever videre. Det fører til at en samurai klikker i vinkel, som skaper noen spektakulære bilder og en noe forvirrende leksjon i japansk og koreansk historie. 

Det rådet unison enighet mellom oss om at Exhuma var dagens beste filmopplevelse. Med en halvtime lenger spilletid hadde filmen tid til å ha en mer omfattende handling enn de tidligere filmene vi så. 

Hvordan er det å dra på skrekkfilmfestival? 

Vi kom til Oppdal med store ambisjoner og et mål om å se så mange filmer på 13 timer som mulig. Blant de elleve filmene som ble vist den dagen, så vi kun tre. Det viser seg at en hel dag med hvilepuls på over 100 brukt i et mørkt kinorom, ikke er for amatører. 

Skrekkfilmfestivalens utgangspunkt er ikke så veldig ulikt en musikkfestival, sett bort ifra at terskelen for å gå ut av salen er mye høyere. Mellom filmene hadde vi også bare mellom 15 og 30 minutter til å fordøye det vi nettopp hadde sett før turen gikk tilbake til kinomørket. 

De filmene vi rakk å se ble bedre og bedre og var i ganske ulike stiler. Selv om den siste filmen var den beste av de vi så, konkluderte vi med at vi hadde hatt en over gjennomsnittlig lang arbeidsdag. Vi hoppet på første tog til Trondheim med en nyfunnet kjærlighet for skrekkfilm i bagasjen. Takk for i dag, Oppdal, men det holder nå.

LES OGSÅ:  Skummelt godt med gresskar- og søtpotetsuppe