Sampler musikk fra okkupasjonsmakt og konflikt

Klokken er bare fire, men ned den skeive trappa mot Lokals klubbscene dirrer det i veggene av tung, brutal bass. Bak den ene søylen skimter vi så vidt Muqata’a, mannen som sies å være selve gudfaren innenfor undergrunnsscenen i Ramallah, Trondheims palestinske vennskapsby. Han er nå langt borte fra byen med 33 000 innbyggere på Vestbredden, og står nå og lydsjekker før kveldens konsert. Vi venter en snau time – det er tydelig at Muqata’a er en perfeksjonist. Han virker rastløs idet han kommer mot oss for å intervjues.

– Kan jeg få tatt en sigarett først?

Vi nikker før han forsvinner bak et hjørne.Like fort er han tilbake.

– Jeg tar det etterpå.

Det er kanskje ikke så rart at han preges av en viss rastløshet. Muqata’a har vært på en tre måneder lang turné som har sendt ham fra kontinent til kontinent, og til slutt til sofaen i kjelleren på Lokal i Trondheim. For det å reise ut av et land under okkupasjon er alt annet enn enkelt. Det gjelder å spille så mye som mulig når man først har mulighet.

– Det er alltid veldig vanskelig å reise. De ødela flyplassen vår for 20 år siden, derfor må vi bruke den i Jordan. Vi må reise langt til lands og de tre landegrensene vi må krysse for å komme oss ut, stenger ved helt uforutsigbare tidspunkter.

Muqata’a forteller at Lokal-konserten som var torsdag 3. november er turnéens siste konsert før han returnerer til Ramallah. Han forteller med sterk frustrasjon om vanskelighetene ved å turnere.

– Dette gjør at vi alltid tenker på å dra. Og det er jo også det settlerkolonialistmakten vil; de vil at vi skal dra.

Et lite stykke musikkhistorie: Kunsten å vokalsample.

Sampling av et konfliktfylt dagligliv

Muqata’a forteller om en tilværelse få kan sette seg inn i. En hverdag fylt med usikkerhet og et konstant press fra nabolandet Israel som siden 1967 har drevet en omfattende illegal okkupasjon av de palestinske landområdene. En hverdag der grensekontroll, militær tilstedeværelse og konflikt preger alle dagens gjøremål – inkludert musikken han lager.

– Lyd kan være veldig beskrivende for klimaet du befinner deg i, og samtidig er lyd et våpen som brukes av settlerkolonialistene. Jeg prøver å bruke lyden rundt meg for å svare på det.

Muqata’a har fått stor internasjonal oppmerksomhet for sin særegne bruk av sampling. For ham er lyden av militære porter, fly som bryter lydmuren og å bli ropt etter gjennom skuddsikkert glass i forsøket på å krysse en grenseovergang lydlandskap som preger hverdagen. Disse lydene bruker han i musikken sin sammen med elementer fra tradisjonell hiphop, klubbmusikk og klassisk arabisk musikk.

– Kontrasten mellom voldelig settlerkolonialisme og tradisjonell musikk er interessant. Det er lyden av vårt dagligliv.

Muqata’a sin virksomhet omfatter alt fra DJ-sett til eksperimentell elektronisk musikk. I jungelen av elektroniske subsjangre og stilarter ønsker han ikke å la seg plassere innenfor en bestemt retning.

– For å være ærlig prøver jeg å ikke beskrive eller definere min egen musikk innenfor en spesifikk sjanger. Jeg føler at det er en slags industriting. Jeg er inspirert av alt jeg hører, fra hiphop og triphop til jazz og tradisjonell musikk. Det er vanskelig å plassere det i en boks.

Undergrunnsscenen i Ramallah

Hvordan lager man egentlig musikk under et strengt regime, som jobber hardt for å isolere unge kunstnere fra omverdenen? Muqata’a startet å produsere musikk tidlig på 2000-tallet og blir i dag sett på som én av grunnleggerne av den urbane scenen i Palestina. Siden da har hiphop-miljøet spredd seg rundt om i landet. Muqata’a forteller om et utbredt kunstnerisk miljø der internett spiller en viktig rolle for å uttrykke seg og skape et fellesskap blant unge palestinere.

– Vi kan ikke bevege oss fysisk mellom byer på grunn av grenseoverganger og murer. Internett ble veldig viktig i å formidle at det lages eksperimentell musikk i Nazareth, hiphop i Ramallah eller støyrock i Jerusalem. Jeg vet ikke hva vi skulle gjort uten.

Internett kan likevel ikke skape hele musikklivet i et land, og livemusikk er noe Muqata’a beskriver som en evig utfordring. En konsert i hans nåværende hjemby Ramallah vil ikke alltid kunne trekke publikum fra andre byer i området, og det gjør det vanskelig å arrangere vellykkede kulturarrangementer.

– I dag er det så mange mennesker som lager så mye forskjellig musikk, men vi har selvfølgelig fortsatt bevegelighet som et problem. Politikken preger alt.

FRA ARKIVET: Tre hverdager på Vestbredden.

Å ta tilbake kulturen

Hvordan ser du din egen musikk som et bidrag til kampen som foregår i landet ditt?

– Jeg vil ikke nødvendigvis si at å lage min musikk er et bidrag til samfunnet, men jeg tror det er viktig at vi tar tilbake kulturen vår, for den blir appropriert og slettet.

Muqata’a sammenligner Israels behandling av den palestinske kulturen med hvordan andre kolonister behandler urfolkskultur og trekker frem at bare det å produsere noe er et lite spark til regimet.

– For eksempel stengte de ned alle fabrikker som åpnet på Vestbredden. Det er et solid standpunkt bare det å produsere noe.

Til tross for, eller kanskje på grunn av et strengt regime som jobber hardt for å dysse ned palestinsk kultur, produserer Muqata’a fortsatt sin tunge elektronika.

– Det var ved å leke meg hjemme under portforbud at jeg startet å lage musikk til å begynne med.

Vi er alltid i overlevelsesmodus

For de fleste nordmenn vil nok Israel- Palestina-konflikten være en stor utenrikspolitisk problemstilling. Fra innsiden er ikke spenningene på Gaza- stripen storpolitikk, men hverdag. Muqata’a er hard og kompromissløs om situasjonen, både i musikken og i ordbruken.

– For det første kaller vi det ikke en konflikt, vi kaller det settlerkolonisering, undertrykkelse eller folkemord. Vi ser det i hverdagen, så det er ingen grunn til å bruke de diplomatiske og penere ordene.

– Vi er alltid i overlevelsesmodus. Man må bygge seg opp på egenhånd, for ingen kommer til å gjøre det for deg.

Og for palestinerne i Ramallah har situasjonen bare blitt verre. Ifølge FNs kontor for koordinering av humanitær innsats er 2022 det dødeligste året på Vestbredden siden 2006. Samtidig bærer palestinerne på et fjernt håp om fred. Den endeløse troen på en løsning gjenspeiles i Muqata’as siste album Kamil Manqus, noe som litt unøyaktig kan oversettes til at «ingenting er perfekt».

– Det er vanskelig å forklare, men det handler også om håp. Vi har alltid denne følelsen av at ting kan bli bedre, samtidig som at noe alltid er ødelagt på en eller annen måte. Det er jo situasjonen vi lever i. Kamil Manqus er min forklaring på den følelsen.

Betydningen av låt- og albumtitler mister nok noen nyanser i oversettelsen fra arabisk, men i Muqata’as samplebaserte musikk kan mennesker over hele verden få et tungt lite innblikk i hverdagen til menneskene som lever i den lille byen på Vestbredden. Om reaksjonen er euforisk klubbing eller dyp refleksjon over utenrikspolitiske konflikter varierer fra person til person. Men for Muqata’a er alle reaksjoner og kontekster like gyldige.

– Musikken min blir mottatt veldig forskjellig i ulike deler av verden, men det har ikke noe å si for meg. Jeg har ikke noe valg, jeg må bare fortsette å lage musikken min.

LES OGSÅ: Honningbarna hevder seg igjen som Norges beste liveband.