Viktig å synliggjøre paraidrett: – Må bli oppmerksomme på hvordan noen kropper blir ekskludert

Blant Haaland, Ruud og Hovland faller søkelyset ofte litt til side for denne grenen av toppidretten. Det er noen som skinner klarere, som paralympisk mester Birgit Skarstein, men det er en generell mangel av representasjon på stjernehimmelen.

Sport er ikke bare for de i verdenseliten. Av de vel 1,5 millionene utøverene i Norge er ikke alle helt i toppen, selv om omverden kanskje føler det slik når ni av de topp ti på skisprinten i Val di Fiemme bærer norsk flagg. Det er i bredden vi finner de aller fleste, og det er her de fleste finner sin glede i idretten.

Det er også her paraidretten vil finne sin neste Skarstein, sin neste stjerne. Leder Per-Einar Johannessen av det nylig åpnede paraidrettssenteret i Trøndelag, med base i Ranheim Aktivitetshall, forteller om en nød til å nå ut til potensielle rekrutter.

– En betydelig rekrutteringsøkning vil kunne styrke eksisterende paraidrettstilbud som er skjøre og står i fare for å bli lagt ned på grunn av for få deltakere, samt kunne bidra til at nye tilbud blir etablert, og at flere individuelle idretter får parautøvere, forteller Johannessen.

Han forteller videre at det per i dag er 900 utøvere i forskjellige trønderske idrettslag, fordelt over et titalls idretter. Dette er ikke noe problem i individuelle idretter, men der en må stille med lag, står hele idrettstilbud i fare for å forsvinne om det ikke blir rekruttert flere parautøvere.

Nytt paraidrettsenter skal fjerne terskelen

Under NM i ergometerroing i Dragvollhallen stilte Skarstein i para åpen klasse, hvor hun ble slått av Ranghild Myklatun Jacobsen. Tapet til tross var det mye Skarstein gledet seg over.

– Å se så mange til start er kjempegøy, så man føler skikkelig på konkurransen, sier hun når hun blir spurt om hvordan heatet gikk.

Jacobsen nevner også gleden av publikumsengasjementet under arrangementet, hvor hun vant med nesten 70 meter på verdensmesteren. Hun ytrer dog et ønske om enda flere deltagere og enda mer oppmerksomhet.

– Nå håper vi stadig på enda mer oppmerksomhet rundt paraidretten i fremtiden, sier Jacobsen.

Dette er nettopp det Johannessen håper det nye paraidrettsenteret skal kunne gjøre: både skape oppmerksomhet og øke rekrutteringen.

– Senteret vil gi mulighet til å prøve ut og bli med på nye idretter. Vi skal senke terskelen for å sørge for at så mange som mulig skal føle seg komfortable med å komme for å teste ut noe nytt, sier Johannessen.

Han forklarer videre at senteret også skal hjelpe til med å øke kompetanse blant idrettslag og skoler.

– Kompetanseheving i skoleverket og blant trenere vil øke sjansene betydelig for at flere med en funksjonsnedsettelse blir regelmessig fysisk aktive i et idrettslag, forteller Johannessen.

Her har de innledet et samarbeid med NTNU hvor de bedriver opplæring av studenter spesielt med tanke på å bedre tilbudet for mennesker med nedsatt funksjonsevne i kroppsøvingstimene.

– Vi har et samarbeid med universitetet, både i Trondheim og Levanger, hvor vi tilbyr opplæring og kurs til lektorstudenter i kroppsøving. Det er noe vi har hatt gode erfaringer med.

For lite kroppsmangfold

Zoran Lee Pecic er professor på Institutt for tverrfaglige kulturstudier og emneansvarlig for faget Kjønn, diskriminering og mangfold i idrettens verden. Han forteller om hvorfor nettopp kompetanse innenfor dette området er så viktig.

– Utfordringen er at det finnes ulike oppfattelser om av hva en normativ menneskekropp er, hva den kan prestere og hva den burde prestere. Det har seg sånn at de kroppene vi ser til daglig blir normative. Dermed er det andre kropper som per definisjon blir ekskluderte, sier han.

En normativ kropp i denne sammenhengen er da en kropp vi ser som bedriver idrett og dermed skaper en oppfattelse av at det er kun slik en idrettskropp skal se ut.

– Man kan se på det historisk og se at det er noen normalbestemte kropper, typiske atletiske og mannlige, som utfyller en bestemt form for ideal, sier Pecic.

Hvilke idretter som får støtte og tjener godt, avgjør også hva vi ser på som såkalte normative kropper, forklarer Pecic, og trekker frem et veldig tydelig eksempel på at det ikke bare er paraidretten som har problemer med forskjellsbehandling.

– Vi ser i fotballen at det er den mannlige fotballen som blir presentert, representert, støttet og finansiert, mens kvinnefotballen kjenner på store utfordringer med bare å få oppmerksomhet.

Selskapet Deloitte publiserte nylig en liste hvor det ble avslørt at den rikeste fotballklubben for kvinner tjente omtrent like mye som en gjennomsnittlig eliteserieklubb.

Vinner verdenscuprenn – får mummikopp

Der hvor det i enkeltrenn for funksjonsfriske blir premiert opptil 100 000 kr, så er saken en ganske annen i paraidretten. Vilde Nilsen vant et verdenscuprenn i sittende langrenn hvor hun ble premiert med en mummikopp. Jesper Saltvik fikk en ost for sin seier i para-alpint. Slike premier gjør det vanskelig å satse, noe Johannessen er klar over.

På paraidrettsenteret skal det være gratis å prøve ut idretter, både ute og inne, for å senke terskelen for oppstart. Å fjerne oppstartskostnaden hjelper, men ifølge Pecic må vi gjøre enda mer for å hjelpe dem som bedriver paraidrett.

– Det jeg tror vi må gjøre, er å bli mer oppmerksomme på den ekskluderingen og tenke på at menneskekroppen finnes i forskjellige former. Måten vi må gjøre det på, er representasjon, kropper som utfordrer de idealene. Ved å vise dem frem og støtte dem så kan vi få en annen oppfattelse av hva en idrettskropp er, sier han.

Representasjon må forekomme via synliggjøring, forklarer Pecic. Da det ikke er noe iboende grunn for at ikke hvem som helst skal kunne bli en toppidrettsutøver, handler det for det meste om et perspektiv på normalitet som er kulturelt betinget.

– Hvem som støttes og trenes opp, blir påvirket av hvordan kroppene presterer. Derfor har vi et problem med å ekskludere noen bestemte kropper. Synliggjøring av paraidrett utfordrer den binære oppdelingen mellom «normalitet» og «avvik» og skaper oppmerksomhet på hvilke måter vi blir påvirket av våre kulturelle idealer om normalitet, sier Pecic.

Det er bare å prøve seg

Tilbake i Dragvollhallen under NM i innendørsroing var det tydelig hva slik synliggjøring kan oppnå. Her deltok alle på samme dag, uansett kjønn, alder og funksjonsevne. Skarstein berømmer dette.

– NM er for alle, så det er en utrolig fin måte å få mye forskjellige folk sammen på, sier hun.

Og skulle det friste å delta, kommer hun like gjerne også med et råd.

– Det står romaskiner i alle gymmer i hele landet, hvem som helst kan sette seg ned ved en og trene, for så å møte opp her, så får du være med. Idretten er for alle dem som vil være en del av den, anmoder hun.

Det å ha samlet mesterskap slik som dette oppfyller ett av rådene Pecic kom med om hva som kan hjelpe rekruttering og inkludering i paraidretten:

– Representasjon er ett av flere viktige elementer for å få med flere. Å være sammen med andre kropper, og da tenker jeg ikke bare på dens fysiske form, men også dens identitet. De trenger å bli representert i mediene for å vise at forskjellige kropper også kan prestere på meget høyt nivå, sier han.

Skal forskjellige kropper kunne møtes i lignende mesterskap i fremtiden, må også rekrutteringens positive trend fortsette. Johannessen legger noe av skylden på en lang pandemi.

– Pandemien har slått negativt ut på rekrutteringen, mange har sittet på gjerdet. De var kanskje i aktivitet før koronaen kom, men har ikke tatt det opp igjen eller de har funnet andre interesser. Heldigvis ser vi nå at det sakte, men sikkert øker igjen.

Skulle det dermed være noen som sitter litt på gjerdet og kjenner at dette er noe de kunne tenke seg å være med på, så har Johannessen også en klar oppfordring:

– Hvis du har lyst til å teste ut idretter, så er terskelen uhyre lav. På paraidrettssenteret som holder til på Ranheim, så kan du booke tid helt gratis for utprøving av én eller flere idretter. Her kan man teste ut, uten noe som helst press. Ha lave skuldre og bare kose seg.

Tips: Om en sitter i villrede for hvilken sport å prøve seg på, så stilte Norge nylig uten deltagere i verdenscupen for sittende skiskyting.