Miljøaktivisten på innsiden av oljebransjen

En mann med snille øyne kommer inn i kafeén. Han tar av seg lua og strekker meg hånden for å hilse før vi bestiller en kanne kaffe og setter oss. En mappe som ser ut til å inneholde falmede avisartikler stikker ut av vesken han setter fra seg på stolen ved siden av.

Han introduserer seg som «Callas», kallenavnet har fulgt han helt siden en tysklærer på gymnaset mente at et fornavn burde holde, og uttalte Carl Larsen så fort at det ble Callas.

– Alle kolleger og venner bruker det. Selv kona, hun ble jo kjent med meg som Callas. Jeg opplever at folk ikke vet hva jeg egentlig heter, forteller han, med en dialekt som er vanskelig å plassere.

– Faren min jobbet i telegrafverket, der var regelen at man flyttet hvert sjette år. Så det gjorde vi.

Les også: Dette er det mest populære studiet ved NTNU

Starten på oljeeventyret

Han vokste opp på Lødingen utenfor Harstad, og tross mye flytting kjenner han seg ikke rotløs. I 1966 flyttet han til Trondheim for å studere ved skipslinjen på NTH og stiftet etter hvert familie her.

– Da jeg fullførte i 1970 var oljeeventyret blitt en realitet, og skipsbygging kollapsa og var i krise i Norge. Min første jobb var i Sintef, og etter ett år fikk jeg universitetsstipend.

Toneleiet hans blir et snev dypere, nesten alvorstynget når han fortsetter.

– Jeg hadde ikke lyst å jobbe i oljeindustrien i det hele tatt, men var enig i at når vi først hadde funnet olje på sokkelen måtte Norge drifte det selv.

Politisk oppvåkning

Callas forteller om de revolusjonære i AKP-ml (Arbeidernes Kommunistparti - Marxist-Leninistene), som han omtaler som «ML-ere» og deres rolle i sekstiåtternes politisering av studentmiljøene.

– Det ble en politisk oppvåkning blant studentene. Med mer fokus på utenrikspolitikk, særlig Vietnamkrigen og Palestina. Det ble generelt mer politisk debatt, engasjement og organisering.

Til tross for at han var uenig med ML-erne, mente han at de gjorde en viktig jobb.

– De tvang på en måte alle andre til å ta et standpunkt. Jeg vil si det ble større politisk mangfold heller enn polarisering. Det ble gjort et oppgjør med tidligere skillelinjer, kanskje fordi rekrutteringen til universitetene ble bredere, resonnerer han.

(snm)

Callas var også aktiv i miljøvernorganisasjonen Samarbeidsgruppene for natur og miljø, «(snm)». Han forklarer at bevegelsen het (snm) med parentes rundt, fordi det var saken, ikke organisasjonen, som skulle stå i fokus.

Callas forteller at (snm) etter hvert ble invadert av ML-erne, og hvordan de gikk så langt som til å si at man ikke hadde moralsk rett til å være naturverner om man ikke var revolusjonær.

– Vi mente jo tvert imot. Revolusjon var på ingen måte noen garanti for naturvern. Vi skrev Økopolitisk Manifest for (snm), for å demme opp om prinsipprogrammet som ML-erne ønsket. Jeg har det her, sier han og tar ut et lite hefte.

Heftet er forseggjort, preget av tidens tann, men vel bevart.

– Vi ble mistenkeliggjort. Manifestet ble voldsomt imøtegått av ML-erne. De mente at manifestet ikke var revolusjonært nok. Det gikk for mye energi til intern stridighet, derfor avsluttet vi prosjektet rett før 1979. Organisasjonen (snm) ble glemt.

EF-motstand

Han begynte for alvor å engasjere seg ved folkeavstemningen om EF i 1972.

– I forbindelse med et kretsmesterskap festet jeg et bilde som uttrykte min motstand mot EF på startnummeret mitt. Jeg løp siste etappe i stafetten, og laget vant. Jeg ble fotografert med startnummeret, og kom på trykk i Arbeideravisen. Det var ikke alle like begeistret for. Journalisten i Arbeideravisen måtte inn på redaktørens kontor og fikk kjeft. Det budskapet skulle han ikke ha noe av.

Det var ikke det eneste løpet Callas gjemte sitt politiske budskap: Da Adresseavisen arrangerte Olavstafetten, var de som tidligere Høyre-avis for EF-medlemskap.

– Det var litt pompøst, og alle lagene skulle stille seg opp da nasjonalsangen ble spilt. Et lag fra et kollektiv i Gyldenløves gate besto av ML-ere. Det var jo egentlig veldig morsomt, utbryter han med et glis om munnen, og fortsetter engasjert:

– Da «Ja, vi elsker» begynte, dro de ned en rullegardin på fanen sin der det stod «NEI til EEC». De ble stående gjennom hele nasjonalsangen. Ingen kunne gjøre noe. Med en gang nasjonalsangen var ferdig kom ordensvaktene stormende. De rev ned fanen og kastet dem ut.

Les også: «Dødens hinderløp» i Dødens Dal

Skarpe kronikker

Han plukker opp mappen for å vise fram flere avisutklipp. Kritiske overskrifter som: «Politisk oljesøl», «Politisk gjetning om oljesikkerhet» og «Kravet som forsvant». Utklippene fra skjæringspunktet mellom 70- og 80-tallet og vitner om et brennende engasjementet. Callas’ kronikker ble ikke oversett, men det var ikke alle som likte dem.

– Han som var rektor på NTH fortalte at på et møte med oljeindustrien var det noen som sa at «han der Carl Martin Larsen må dere forsøke å stoppe kjeften på».

Daværende rektor hadde gjort det klart at et universitet ikke kunne kneble sine ansatte.

– Jeg fikk likevel jobbe med risikoanalyse i Statoil, for å se om det var noe vi måtte gjøre for å øke sikkerheten ved Statfjord A. Rapporten var ment å offentliggjøres, men den ble hemmelighold likevel.

Sondre Justad: – Fint om jeg kan bidra til mer åpenhet

Amper stemning i Statoil

Kort tid etter ble han bedt av Pax forlag om å skrive to kapitler til boken Nordsjøtragedien (1980).

– Da ble det bråk. De var ampre i Statoil. Jeg hadde ikke skrevet noe fra rapporten, og mente jeg hadde holdt meg innenfor avtalen.

Fagforeningen og fagmiljøene i Trondheim ba om å få se rapporten. Ifølge Statoil hadde fagmiljøene i Trondheim fått den, men da Callas ringte rundt hadde ingen kjennskap til den.

– Det ble jo en førsteside. Til slutt ga de fra seg rapporten likevel. Men jeg hadde et litt anstrengt forhold til Statoil i perioder.

Fra helt til skurk

På 70-tallet var de fleste enige om at oljevirksomheten burde driftes innad i landet, men det var snakk om hvordan og hvor mye.

– Da vi begynte var vi liksom heltene, men vi ble til skurker. Det er store verdier, men det er muligheter for å gjøre veldig stor skade. Jeg har ikke noe dårlig samvittighet, men det var et stemningsskifte.

Bevisstgjør framtidens oljearbeidere

Callas har undervist i Marin Teknikk ved ulike universiteter opp gjennom, men har hatt fast plass ved NTH/NTNU siden 1975.

– Jeg har vel egentlig forsøkt å balansere engasjementet med å gjøre en god jobb gjennom å fokusere på å gi undervisning og utdanne gode folk. Man kan ikke bruke undervisningen som virkemiddel, men jeg brukte Alexander Kielland-ulykken for å illustrere hvordan det kan gå om man ikke vet hva man gjør, og fortalte om hva som ble gjort etterpå. Det er viktig å lære av ulykker.

Det plinger fra veska hans, parkeringen har gått ut, og kaffekanna er tom.

– Det er en elbil altså, skyter han inn.