– Naiv med min største stolthet

Julie Bjørk smiler inderlig, på tross av at sola nettopp har stått opp, der hun lener seg mot disken i butikken sin på Bakklandet. Det knøttlille lokalet er fylt med blomster du sjelden har sett, og planter som grenser til stygge. Den lille plantebutikken var ikke en drøm, men en impuls.

– I februar, for akkurat to år siden, da jeg hadde mammaperm, satt jeg på Dromedar og drakk kaffe. Jeg oppdaget at galleriet i lokalet ved siden av skulle flytte ut, så jeg ringte huseieren.

Det var mange flere interesserte i lokalet.

– Blant annet var det noen som ville åpne en kebabsjappe. Trehus og frityr er noe som sier alarm i mitt hode.

Av den grunn at hun ringte først, ble lokalet hennes.

Tre kjappe

▪ Guilty pleasure: Younger på TV2. Jeg drømte om han ene fyren i natt. Den er så dårlig, og jeg har sett ALT.

▪ Favorittrett: Indisk.

▪ Favorittplante: En hårete philodendron, en Squamiferum.

– Da vi fikk lokalet tenkte vi, mannen min og jeg: «Hva kan vi finne på her».

Ti dager senere åpnet de den lille plantebutikken. At det ble planter, er egentlig tilfeldig. Julie var i hvert fall sikker på at hun ønsket å åpne noe som passet Trondheim.

– Jeg ville åpne noe som folk forstår. Jeg syntes at det trengtes noe som ikke var en kjede og som ikke gjorde de tradisjonelle blomsteroppsatsene. Ikke at det er noe galt med det, men de stramme oppsatsene med hjerte på toppen i rosa ståltråd, det kjenner jeg at jeg er litt allergisk mot. Det føler jeg at det er veldig mange som er.

Julie legger vekt på at hun hadde en stor dose flaks ettersom at Urban Jungle kom i vinden.

– Jeg hadde ikke store tanker om hvorfor planter. Det var mer, se et behov og så bare gjør det. Så tenker vi etterpå. Jeg visste jo ikke noe om planter og blomster.

Købenfølelsen

Etter å ha tilbragt noen år som student i Berlin, hadde Julie og mannen fått mange nye impulser. Impulsene bidro til et ønske om gi noe til Trondheim, gjerne gi byen en Københavnfølelse.

– Jeg er veldig glad i å reise, og når jeg reiser ser jeg ikke på statuer, men jeg oppsøker fine plasser. Altså, jeg kan jo se på en statue, men det er ikke den samme sightseeing greia som foreldrene våre kanskje gjorde. Det er vi litt ferdig med, sier hun humoristisk.

Julie forteller at hun heller oppsøker små, søte kafeer og fine butikker.

– Jeg ønsker å gi Trondheim mer av det.

Hvilken drivkraft ligger bak Bakklandet Blomster?

– Jeg drømmer om å gi folk en opplevelse, at de skal føle seg sett og få et behov møtt, utfordre dem i smak og retning, og samtidig alltid yte mer enn jeg må. Derfor arbeider jeg til klokka 06.00 for å gjøre i stand blomster til en begravelse. Alt jeg ønsker er at den som har mista noe skal få det beste jeg kan gi.

Kokko

Hva inspirerer deg?

– Folk som gjør litt kokko ting. De som ikke lever helt etter normer eller regler. De som utfordrer. De som lager noe som er så stygt at det er fint.

Julie er like streng på hva som ikke inspirerer, men heller dreper kreativitet.

– Det er noen som har vært på jobbintervju her, og sagt: Man kan ikke bare lage noe fordi det er fint, og kommer gjerne da med en bakgrunn innen faget. Da blir jeg litt sånn: «ahhh..., du kan ikke jobbe her». Man skal liksom ha symmetri og regler. Jamen, da er det mye mer givende hvis det er feil, men vakkert, sier hun og tonen blir litt amper.

Ingen feilfri vei

Da hun startet opp bedriften hadde hun ingen erfaring. Erfaringer ble derfor hennes lærebok.

– Jeg har ikke gjort noe helt krise med tanke på en kunde, men jeg har gjort feil.

Hun tar et øyeblikk for å reflektere tilbake til oppstartens fiaskoer.

– I dag har vi et kjempestort kjølelager som vi har brukt hundre millioner, trillioner på. Men i starten kjøpte jeg bare hjemmekjøleskap fra Finn. De er jo ikke beregnet for å ha blomster.

Blomstene kom borti de kalde veggene, frosset fast, og ble helt brune. I noen kjøleskap betyr «fem» at kjølskapet er innstilt på fem grader, i andre betyr det maks kulde.

Likevel er hun tydelig på at hun ikke ser på det som å begå feil, men å lære.

– Det er én ting å åpne butikken og finne fine ting. Det er på en måte enkelt, men det er jo en hel pakke bak fasaden, med kvitteringer, budsjett, forholde seg til kostnader, og lønning. Alt det der hadde ikke jeg noe utdannelse i heller. Man forstår ikke alltid helt alvoret, men det er jo den beste måten å lære på, for min del. Nå vet jeg veldig godt hvordan jeg ikke skal gjøre det, i hvert fall, sier hun og ler.

Nær konkurs

Etter jul ble Julie nødt til å se realiteten i det som holdt på å skje. Pengene strakk ikke til og gjelden ble ikke mindre.

– Det var slitsomt, men jeg klarer ikke å ta så alvorlige ting helt innover meg. Jeg tenker mer i ettertid, som da jeg begynte på et universitet i Berlin og innså første skoledag at alt foregikk på tysk. Da tenkte jeg «det her var dumt», sier hun og ler.

– Det gikk jo bra, kommenterer hun med et smil.

Etter at hun ble konfrontert med virkeligheten, snudde alt. Hun la ut et innlegg på bloggen sin hvor hun fortalte kundene hva som foregikk.

– Folk som gjør litt kokko ting inspirerer meg.

– Jeg kjente at jeg måtte skrive et blogginnlegg for å informere om situasjonen. Jeg skrev at jeg ikke får det helt til, at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, at jeg drev og forhandlet, og at jeg får hjelp, men at de ikke fått det til heller. Butikken ville derfor ikke åpne. Jeg ante ikke at det ville resultere i det det gjorde. Jeg ønsket bare å informere.

Andre butikker, blant annet Prisløs og Livid, delte innlegg på Instagram og fortalte hvordan det er å drive smått, og oppmuntret til å støtte Bakklandet Blomster.

– Man føler at man ikke står alene, men at man har verdens kuleste storebror og storesøster som passer på meg litt. Hvis de skulle gjort noe tilsvarende uten sosiale medier, måtte de ha stått på torget og ropt.

Er du naiv?

– Jeg føler naivitet er veldig negativt belasta. Det høres ut som om man er dum, eller korttenkt. Det går mer på en slags fryktløshet.

Hun ser ut i ingenting og prøver å finne ordene.

– Hvis jeg skulle tatt innover meg alt som kunne skjedd av farer hele tiden, da hadde jeg hatt mye vondt i magen. Det er mye bedre å tenke at det ordner seg. Bare gjøre, lære, gå inn å evaluere, justere. Hele tiden. Ikke bare gå på samme blemmene. Men jeg vil si at jeg er naiv med min største stolthet, for i det ligger det mye mer enn det å være korttenkt. Det ligger også en fryktløshet der, og en åpenhet og veldig mye positivitet. Hvis jeg er dum, så er det en fordel for meg, ellers hadde jeg ikke turt mye av det jeg har gjort.

I bokseringen

På tre dager hadde butikken fått én måneds omsetting.

– Det var kø. Det føltes som det kom en hær i døra.

Julie blir blank i øynene, og meddeler at hun blir rørt når hun snakker om det.

– Vi kan ikke snakke om det, for hvis jeg først begynner å gråte, da slutter jeg ikke. I dag er ikke bare butikken ajour, det har også kommet mange henvendelser fra folk som vil bidra på andre måter.

Hun forteller at hun gjennom sosiale medier har nådd ut til folk hun aldri ellers aldri ville ha møtt, og at folk har stilt opp med hjelp hun aldri hadde sett komme.

– Folk var villige til å dele erfaringene sine. En ganske nyutdannet økonom tok seg tid til å fatte to lange mail med ting hun hadde lært om hva som var lurt å tenke når man drifter en butikk. Det var ikke to steg, men lange forklaringer om hva man burde tenke på, forteller hun og er tydelig takknemlig.

Hun har også opplevd at kunder ønsker å kjøpe seg inn i bedriften.

– Blant annet et voksent ektepar som også er kunder her, ville hjelpe til. De fikk se på regnskap og tall,og bestemte seg for å kjøpe 40 prosent. Kvinnen er HR-sjef og kan alt om systemer, og mannen har ideene og «driven». Han har jobbet med å startet bedrifter siden han var 18 år gammel, og nå er han i tidlig 60-åra. De er en gavepakke, og alt er et resultat av at jeg sa noe på sosiale medier.

Julie stråler.

– Det er en lang vei å gå enda. Vi må se hvor vi har brukt pengene feil. Han har hjulpet meg å forhandle gjelda. Jeg kunne ikke businessprat og sjargongene fra før av. Det er en boksekamp, og man må vite når man skal ha hanskene oppe, og når man skal ha dem nede.

Å ta vare på planter

Hun forteller at det ikke er mulig å gi ett tips til å ta vare på alle slags planter. De har forskjellige behov.

– Mitt beste tips må være å bruke skjønn, ikke følge en mal. I huset ditt kan det være en helt annen temperatur og luftfuktighet enn det malen tar utgangspunkt i. Bruk hendene! Vi tar for lite på ting i 2018. Kjenn på jorda. Er den tørr eller ikke tørr? Se på tegn framfor hva du har lært. Klem, tørk av litt støv, og vis omsorg.

Det er ikke bare planter hun mener at trenger å bli sett litt av og til.

– Jeg tror at det å bli sett er det som gjør et menneske lykkelig, i liten eller stor grad. Det er det det handler om fra du er en bitte liten baby, til du er kjempegammel. Å bli sett. Alt fra det å bli sett fordi du er sulten, eller at du trenger en klem, eller har behov for å fortelle om noe, eller du trenger noe vakkert å se på. Hvis vi blir sett, tror jeg vi blir styrka inni oss, og vi vet at vi hører til noe. For verden er stor.