På stengrunn

Pengene Ion får av å tigge, sender han rett hjem til familien i Romania. Men han vil ikke fortelle kona hvor de kommer fra.

Tekst: Ragnhild Midtbø og Marie Lytomt Norum

Fakta

Ion Gramnea

Alder: 39 år

Fra: Romania

Det er en hektisk formiddag på Trondheim Torg, og som de fleste lørdager, sitter Ion stasjonert i Prinsens gate. Narvesenkoppen som står foran han, er fylt opp av astmamedisin og småmynter. Vi går bort til den glade rumeneren, som smiler energisk til alle som går forbi.

– Vil du fortelle din historie, spør vi han, mens vi setter oss ned på huk.

Vi introduserer oss selv som journalister, og viser han febrilsk et gammelt eksemplar av Under Dusken.

– Min historie? gjentar han skeptisk.

– Ikke bra, ikke bra. Trist. Komplisert.

Han ser på oss med et tankefullt blikk.

– Dere kommer til å få vondt i knærne av å sitte på den måten, sier han, og før vi vet ordet av det ber han oss om å få noe å skrive på.

POLITIVOLD

Han åpner kladdeboken på en tom side, og skriver ned «1977».

– Det var da jeg kom, sier han. Samtidig mimer han en fødsel, slik at vi ikke skal misforstå.

Ion forteller oss om en vanskelig oppvekst i Romania, som både involverte fosterfamilie og barnehjem. Han skriver ned alle årstallene som var viktige under oppveksten hans.

«18 år», noterer han, mens han smiler lurt til oss med glimt i øyet.

– Det var da jeg møtte min kone.

Etter dette var Ion et år i militæret, og senere utdannet han seg til å bli politi. Det tok ikke lang tid før han skjønte at han ikke kunne fortsette i jobben.

– Politiet i Romania er ikke som i Norge. De bruker vold. Mye vold.

For å illustrere hva han mener, mimer han en hånd som klemmes i en dør. Ansiktet hans skaper en smertefull grimase. Dette var ikke noe Ion ønsket å være en del av.

ET MØTE MED RESPEKT

Allerede nå begynner vi å få vondt av å sitte på huk, og for å bli mer komfortable, setter vi oss helt ned på bakken. Rundt oss ser forbipasserende på oss med undrende blikk. Ion har blitt varm i trøya, og etter en litt kronglete start, prater han som en foss.

Mens vi sitter med Ion kommer flere innom. Noen med mat, noen med mynter, og noen med tomflasker. Han møter alle med et smil.

– God bless you, sier han takknemlig til de som stopper opp.

Ion er en av de mest imøtekommende og utadvendte personene vi har møtt, og han forteller oss om hvordan og hvor lenge han har kjent hver eneste person som hilser.

– Jeg kom til Trondheim i desember for fem år siden. Den første tiden i Norge var vanskelig. Det var kaldt. Jeg kunne verken snakke norsk eller engelsk. Ingen penger.

Han åpner den vanntette bibelen sin. På innsiden av permen har han limt inn et bilde av en kvinne som var til god hjelp den første tiden i Norge.

– Har du et sted å sove? spurte hun meg på norsk. «Alimente», svarte jeg henne.

De brukte Google Translate for å kommunisere med hverandre, og hun skjønte at «alimente» betyr mat. Dermed gikk hun på butikken og kjøpte to fulle handleposer, som hun ga til Ion. De har fortsatt kontakt. Ion ser oss dypt inn i øynene.

– Hun møtte meg med respekt, understreker han.

VENDEPUNKTET

Etter at Ion hadde bodd i Norge en stund, ble han dårligere og dårligere. Han gikk kraftig ned i vekt og astmaen forverret seg. En dag besvimte han, og ble hentet av ambulansen. Det var da han fikk sitt første møte med Salem menighet. I dag er Ion vakt for Salem, og til gjengjeld får han mat og en sofa å sove på.

– Salem gir til meg, og jeg gir til Salem.

Før vi vet ordet av det, reiser han seg opp for å vise oss hvor han sover. Han lar eiendelene sine bli liggende på bakken, og låser oss inn i Prinsens Gate 22B. Dette er et omsorgssenter for barn og unge med psykiske vansker. Under omvisningen viser han stolt fram sofaen, tv-en, kontoret, kjøkkenet og badet. Han gjentar igjen og igjen hvor takknemlig han er.

HVER TIME, HELE DAGEN

Etterpå tar han oss med inn i kirken til Salem. Tiden flyr avgårde. Han tar seg tid til å prate med oss, viser ingen tegn til hastverk. Vi er imponert over at han har lært seg norsk på egenhånd, og blir mer og mer dratt inn i historiene hans. Allerede nå føles det ut som om vi har kjent hverandre lenge.

– Jeg har ikke penger. Ikke jobb. Jeg er en tigger, men jeg er glad, sier han stødig.

Hjemme i Romania har Ion kone og tre barn. De betyr alt for ham, og han viser stolt fram familie-bildet. Han reiser tilbake til dem med jevne mellomrom. Pengene han får av å tigge, sender han direkte til familien. Han irriterer seg over at det er et tilleggsgebyr på 150 kroner i hver overføring. Det er kun det han får på gaten av mat, som han beholder selv.

– I går fikk jeg 152 kroner, på torsdag 212 kroner. På det meste 384.

Ion har likevel ikke klart å fortelle kona hvor han får pengene sine fra. Hun skal besøke ham i Norge i juni, og han håper at han kan få seg en jobb innen det. Aller helst som maler. Kanskje som fisker.

– Jeg tigger tirsdag, torsdag, fredag, lørdag og søndag. Jeg sitter ute fra ni til ti, ti til elleve. Hver time, hele dagen.

Ion påpeker at det er viktig at vi skal skrive at han er lykkelig. Han forteller oss at han ser mennesker hver dag. Mennesker med store materielle goder, som likevel ikke er tilfredse.

– De sover ikke godt om natten, men det gjør jeg. Penger gjør deg ikke lykkelig.

VELSTELT

Etter en omfattende omvisning, går vi tilbake til Prinsens gate. Ion forteller om det første møtet med hverdagen som tigger.

I begynnelsen ble han tipset om hvordan tiggingen skulle gi størst mulig økonomisk fortjeneste. Han ble oppfordret til å se sjuskete og ustelt ut. At han burde la håret vokse og neglene gro. At han måtte passe på at klærne var slitte, og at lua ikke skulle sitte så fint på hodet.

– Det passer ikke for meg, sier han med et oppgitt uttrykk.

Det er viktig for Ion å se ordentlig ut, og ha rene klær. Han vil ikke bli tatt bilde av mens han sitter på bakken.

GATAS SUPERHELT

Å betrakte et hektisk byliv fra bakkenivå åpner for tanker, refleksjoner, og ikke minst observasjoner. Ion ser mye som mange andre ikke får med seg, fordi de haster forbi med musikk på ørene.

– Jeg har møtt utrolig mye godhet i Trondheim. Samtidig ser jeg også at det er store problemer i det norske samfunnet.

Særlig trekker han fram mangel på respekt for kvinner som et samfunnsproblem. Han har ved flere tidspunkt vært på riktig sted til riktig tid.

– En lørdagsnatt da jeg spilte trommer i Midtbyen, hørte jeg ei kvinne som ropte om hjelp.

Han fulgte lyden inn i et av Midtbyens smug, og oppdaget en mann som var i ferd med å presse en kvinne opp mot en husvegg. Kvinnen var tydelig livredd.

– Han ba meg komme meg bort, og sa at jeg ikke skulle blande meg. Men det er ikke riktig. Man må bry seg!

Kvinnen klemte Ion, og uttrykte stor takknemlighet. Han tok henne med til Salem, hvor hun fikk mulighet til å snakke om det som hadde skjedd. De har fremdeles kontakt den dag i dag.

RØDE KORS-KNAPPEN

Latteren sitter løst idet vi er i ferd med å avslutte intervjuet. Han ber oss om å søke han opp på Facebook, og vipps, så har vi fått oss en ny venn.

– Nå skal jeg gå å kjøpe meg en kaffe, sier han.

Vi tilbyr oss å spandere en kopp. Han smiler lurt til oss, tar opp en tjuekroning av koppen og sier at han har penger selv. Han løfter opp posen med panteflasker som han fikk tidligere.

– Jeg trykker på det røde krysset når jeg panter. Det er så mange mennesker som trenger det mer enn meg.