– Stereotypier begrenser meg mer enn funksjonshemmingen min gjør

Typisk norsk

Typisk norsk er en portrettserie i Under Dusken. Her møter du ulike mennesker som bryter med typiske, norske stereotypier.

Høsten har inntatt Trondheim, og det blåser friskt på Solsiden denne dagen. Inne på Bare Blåbær har Marianne allerede funnet et bord til oss. Lett og uanstrengt manøvrerer hun den elektriske rullestolen som diagnosene cerebral parese og skoliose har plassert henne i siden fødselen.

Ordene renner ut av munnen hennes. Åpent og ærlig forteller hun oss om engasjement, diskriminering og frykten for resten av livet.

Rastløs og engasjert

– Jeg er det man kan kalle en organisasjonsnerd. Jeg er veldig rastløs, og er glad i å ha ting å gjøre, sier hun og ler.

Engasjementet for samfunn og politikk har ikke kommet av seg selv. Marianne kommer fra en samfunnsengasjert familie, og samtalene rundt kjøkkenbordet handlet ofte om politikk.

– Familien min har alltid stilt tydelige krav til meg, og mine meninger har alltid vært viktig. Jeg opplevde at det jeg sa hadde betydning, forteller Marianne.

Som barn hadde hun ikke kontakt med andre funksjonshemmede. Hun merket ingen forskjell på seg selv og de andre barna. Først i tolvårsalderen begynte Marianne å oppdage at hun var annerledes.

– Da jeg møtte andre ungdommer med funksjonshemninger følte jeg på et skille, forteller hun, tydelig engasjert.

Ungdommene hun møtte så ned i bakken og hadde ingen tro på seg selv. Marianne fikk høre historier hun bet seg merke i. De andre ble sett ned på, slengt kommentarer etter og kalt rare.

– Da begynte jeg å legge mer merke til blikk og kommentarer jeg fikk selv. Jeg ble kalt hemmis på gata en gang.

Marianne er alene på bussholdeplassen. Bortenfor henne har en gjeng ungdommer funnet en rullestol. Mellom seg bytter de på å sitte i stolen og herme etter funksjonshemmede. De lager rare lyder og later som de har spasmer. Latteren sitter løst, og leken er tydeligvis hysterisk morsom.

Funksjonshemmedes storhetstid

Som leder av NHFU jobber Marianne konstant med funksjonshemmedes rettigheter. Drømmen er at minoriteten hun føler så sterkt for også skal få sin storhetstid, på lik linje med at rasekampen, kvinnebevegelsen og homofiles rettigheter har fått sine.

Marianne Knutsen

Født: 16. november 1999

Fra: Trondheim

Studerer Vg2 påbygg på KVT

Engasjert i: Leder i Norges Handikapforbund Ungdom, spaltist i Adresseavisen, bok i Menneskebiblioteket, vokalist i punkbandet Vi Invalide, foredragsholder, og radiovert i radioprogrammet Torsdagsgeriljaen

– Om du hadde kommet til en restaurant, og det hadde stått «bare for hvite» så ville du ikke gått inn, fordi du hadde visst at det var galt. Om en seksåring står utenfor skolen sin og ikke kan komme seg inn så er det greit, fordi hun sitter i rullestol. Da er det bare å plassere henne på en spesialskole. Om det er en buss man ikke kommer seg på, så kan man bare ta taxi, sier Marianne, tydelig sarkastisk.

– Man ville ikke syntes dette var greit hvis det hadde vært en annen minoritet. Hvorfor er det greit at man blir utsatt for det bare fordi man har en funksjonshemning, spør hun.

Ofte tar Marianne på seg en rolle på vegne av andre mennesker. Da må hun være aktivisten Marianne, som tør å rope høyt og si hva som er rett og galt.

– På ett vis er det en tung rolle å ta, men på et annet vis er det en rolle jeg føler er viktig, sier hun.

En av Mariannes beste venner ble holdt fast og spyttet på da hun var på trikken, kun fordi hun er funksjonshemmet. «Jeg fortjener det, fordi jeg krever og koster mye. Kanskje folk mener at jeg ikke er like mye verdt», sa hun til Marianne i ettertid.

– Det er helt feil i mine øyne. Hvis jeg kan være aktivisten Marianne, bære fram den stemmen og bety noe for andre, så er det en viktig ting, konkluderer Marianne.

I dag er hun stolt av seg selv og har skjønt at hun fortjener bedre.

Det er fritime, og Marianne blir med ei venninne for å møte ei annen jente. Den andre jenta ser Marianne og rullestolen.

– Oi shit, jeg visste ikke at du var på jobb, utbryter hun.

– Jeg er ikke på jobb, vi er venner, forklarer Mariannes venninne.

– Nei, så trivelig at du sier dere er venner, sier den andre jenta.

For henne er det en selvfølge at Marianne er ute på tur med støttekontakten sin. Igjen forklarer Mariannes venninne at de går i samme klasse og faktisk er venner. Den andre jenta innser feilen hun har gjort og beklager.

Passer ikke inn

– Jeg tror mange på min egen alder tenker at vi som er funksjonshemmede har dårligere livskvalitet, men det stemmer jo ikke. Jeg tror mange ser for seg at livet går ut på å bli matet og tørket i ræva, og å være hjelpetrengende, sier Marianne og ler.

Stereotypier og fordommer får Marianne kjenne på kroppen hver eneste dag. Hun forklarer den norske rammen alle helst skal passe inn i. Den lille boksen hvor man ikke uttrykker følelser, eller snakker sammen på bussen.

– Hvis man har et utenlandsk navn og heter Ali i stedet for Ola og søker jobb, tror arbeidsgivere gjerne at Ola vil gjøre en bedre jobb enn Ali. Selv om de ikke kjenner Ali. Det er det samme med å være funksjonshemmet, sier Marianne.

Ofte opplever hun at folk har meninger om henne før de i det hele tatt har hilst.

– Jeg føler at jeg må bevise for folk at jeg er noe annet enn det de tenker jeg er.

– Hvis noen ser på meg og ser den elektriske rullestolen, så tenker de ikke at jeg er hun som lager kjøttkaker til familien eller hva nå enn typiske nordmenn gjør, sier Marianne.

– Man skal passe inn, ikke sant. Det er jo ingen tvil om at verken jeg eller Ali passer inn.

Å bryte ned veggen

Mange blir usikre når de møter Marianne for første gang. De unngår kontakt, og lar det være opp til henne å ta første steg.

– Når jeg møter folk, lager mange en tydelig vegg mellom meg og dem, fordi jeg er annerledes. Da er det på et vis mitt ansvar. Jeg kan velge å dra min vei, se bort, eller jeg kan si «Halla, hva skjer», og gi av meg selv. Det krever også at det er jeg som tar den stafettpinnen og bryter veggen, forklarer Marianne.

Ofte tar hun den stafettpinnen. Hun kan slå av en prat, eller dra en vits om rullestolen sin. Det er likevel ikke bare greit å alltid måtte være initiativtager.

– Jeg føler at jeg må bevise for folk at jeg er noe annet enn det de tenker jeg er. Jeg må kjempe for å vise hva som er meg, når de jeg snakker med tenker at jeg ikke er noen de vil bli kjent med, forteller hun.

Fire kjappe

Hvor er du om ti år? Da lever jeg av å være samfunnsengasjert og foredragsholder

Hvilken person, død eller levende, ville du spist middag med? Sofie Frost. Jeg synes hun er skikkelig kul!

Hva er ditt beste minne? Da jeg og familien mihn kjørte gjennom Europa på ferie i fjor

Hva mener du er typisk norsk? Å ikke snakke sammen på bussen

Når Marianne møter nye folk føler hun på sperren mellom seg og andre. Det å bryte gjennom den veggen blir nesten alltid hennes oppgave. Det føles ikke bra før veggen er brutt. Om hun ikke får brutt den ned er utgangspunktet for videre samtale dårlig. Da Marianne oppdaget at hun var annerledes var det tøft å måtte ta stafettpinnen. Før hun hadde rukket å hilse hadde den andre personen satt en merkelapp på henne.

Det å begynne på ungdomsskolen og skulle finne nye venner var spesielt vanskelig.

– Én ting er å ta den stafettpinnen nå, eller når jeg er «aktivisten Marianne». Det er noe annet å være 13 år og ikke skulle bry seg om at andre tenker du er annerledes. Det var ikke enkelt. På mange måter begrenser stereotypiene meg mer enn det funksjonshemmingen min gjør.

Marianne rekker opp hånda i klasserommet. Læreren er syk, og klassen har fått en ukjent vikar. Vikaren ser rullestolen og blir usikker. Kan hun snakke? Skal hun få svare på spørsmålet? Pleier hun å snakke i klassen? Hvordan er atferden hennes? Han ser seg rundt etter råd før han gir Marianne ordet.

Foreldrene tok kampen

Oppveksten og familien har vært viktig for Marianne. Foreldrene har tatt mange kamper for henne og tvillingbroren, som også sitter i rullestol.

– Foreldrene mine bestemte at jeg og broren min ikke skulle gå på spesialskole. Nærskolen min hadde ikke ramper til rullestol. Foreldrene mine sa ifra om at det ikke var greit. Vi skulle ha like muligheter som alle de andre elevene, forteller Marianne.

Nå er hun voksen nok til å ta slike kamper selv. Barndommen var preget av mye sykdom og innleggelser på sykehus både for Marianne og tvillingbroren, men også av mye humor. Marianne forteller at hun har arvet dybden og evnen til refleksjon fra moren sin, mens den humoristiske sansen kommer fra farssiden.

– Pappa tuller om alt. Det er egentlig en veldig fin ting, sier hun. En gang var Marianne innlagt på sykehuset.

En lang operasjon hadde gjort at hele ansiktet hennes hovnet opp. Moren ble stresset og bekymret, mens faren sa at hun måtte kjøpe en ny foundation om hun skulle få dekket det der.

– Det kommer nok veldig godt med i mer alvorlige stunder at man har noen som klarer å snu det til et humoristisk perspektiv, sier Marianne og ler.

Marianne er alene hjemme i huset på Ladehammeren. Hun har latt telefonen ligge igjen på soverommet, og hører plutselig ringetonen. Rullestolen skrus opp til maks fart, og hun suser mot soveromsdøra for å ta telefonen. Da smeller det. Rullestolen flyr, og med den flyr Marianne. Et par timer senere kommer faren hennes hjem.

– Herregud, Marianne!, roper han.

– Hva har du gjort med døra?