Svømmer seg til Spellemann

Komponist og bandleder Bjørn Marius Hegge har invitert meg hjem, og lovt «dritgod kaffe». CDer fyller veggene, sammen med akustiske gitarer og kontrabassen, som han bruker aller mest tid med.

– Å leve av jazzmusikk i dag er smalt, tynt, og vanskelig. På dagene jobber jeg som svømmeinstruktør. Så går kveldene til musikken.

Svømmingen begynte han med etter endt utdanning på jazzlinja. Han kom nylig hjem etter NM Masters i svømming, så det er tydelig at dette også har blitt mer enn en jobb. Men det er musikken som tar mest plass.

– For meg handler det om noe kreativt. Jeg vil holde på med min egen musikk og spille med folk som interesserer meg, ikke være ansatt som musiker i et tv-program eller i teater. Da vil jeg heller svømme fram og tilbake for å tjene penger, sier han med et smil, mens han veksler mellom å fingre med et bass-plekter og å slå fingrene på bordet.

Han pulserer av en inspirert rastløshet som mater det kreative.

Hegge har inntatt scenen og er i full swing. En gang i blant smiler Bjørn Marius for seg selv. Ikke fordi det står en Spellemannpris, hans egen, på pianoet, men fordi han elsker å være der han er. Fordi han i ett eneste øyeblikk hører musikken utenfra, og liker den. Og eier den.

Vil ha mer tid til å øve

– Jeg har ikke blitt nedringt. Det er mer det at jeg føler jeg må gi på, og bruke det for det det er verdt, sier Bjørn Marius om ettermælet av Spellemannprisen.

– Men det er fortsatt vanskelig å få jobb, ja. Folk liker vokal og tekst mer enn sær instrumental musikk som jeg driver med.

Han tar ned Spellemannprisen fra hylla, og forteller at han selvsagt har prøvd å spille på den. Han hadde aldri drømt om å få en Spellemann. Bjørn Marius’ drømmer er mindre.

– Jeg vet ikke om jeg har hatt noen drøm annet enn at jeg har lyst til å spille, skrive mer, og ha mer tid til å øve. Men det er dårlig med tid. I neste måned har jeg satt av litt tid.

Jeg spør hva som tar opp all tiden.

– Kontorarbeid-drit, søknader, sånne greier. Søknader om penger til forskjellige prosjekter. Jeg jobber med en hjemmeside. Ja, drit og lort, sier han med et smil. Det handler i hvert fall om hans egen musikk.

– Jeg vet ikke hva som er bra, men er det noe jeg liker, så liker jeg det. Da kan det brukes. Jeg stjeler musikk, og gjør det til min egen.

– Det er viktig at folk får holde på med det de liker. Grunnen til at folk kan all slags ting, er at de får holde på med det, og det gidder man om man liker det. Da får vi eksperter.

Ideenes tjuvradd

Hvordan komponerer en utdannet musiker?

Bjørn Marius Hegge skriver ned alt han kommer på. Ord, noter, hva som helst. Deretter utbroderer han ideene og det musikalske arrangementet ved et piano. Ideer kan komme når som helst, men ofte når han hører på annen musikk. Det er noe alle komponister vet, at man skal stjele idéer.

– Jeg vet ikke hva som er bra, men er det noe jeg liker, så liker jeg det. Da kan det brukes. Jeg stjeler musikk, og gjør det til min egen, sier han ivrig.

Hegge gjør det som det skal gjøres. Publikum har det bra, men det virker som at de som står på scenen har det enda bedre. Slik kan det bli om forarbeidet er velgjort, og det er det. Bjørn Marius tar ordet:

– Basslinjen på den neste låta har jeg stjålet fra en svenske. Låta heter «Whose bass line is it anyway?»

Bjørn Marius forteller hva jazz er. Om at det som en gang bare var en lyd og en sjanger, nå har blitt til en prosess og en metode. Han sier at jazz handler om måten å lære seg musikk på, at man hører på musikk, kopierer og prøver å spille så likt som mulig. Så handler det om å kunne bruke den kunnskapen til å skape egen musikk og improvisasjon.

– Bruk av arsenalet du har lært deg, og finn på noe her og nå.

Fuck Spotify

Med ett reiser Bjørn Marius seg fra stolen sin. Han valser mot kjøkkenet, uten at praten stopper. Mens han romsterer med det som viser seg å være et par knekkebrød, forteller han om at han liker å kombinere humor og musikk. Når han har rukket å sette seg igjen, og slengt knekkebrødene rett på bordet, drar han fram Ipaden for å vise oss en musikkvideo bandet slapp for noen år tilbake. Han har fått mail.

– Oi, jeg har fått penger, gratulerer til meg. Det var godt. Jeg angrer på at jeg ikke søkte om mer, sier han og ler.

Han gir meg Ipaden, og beveger seg igjen.

Han romsterer på badet mens jeg ser på videoen. Bjørn Marius synger med fra badet. Videoen viser bandmedlemmene i Hegge, alle i hvert sitt vindu, som mimer over låten de tidligere har spilt inn. Kontrabassen er opp-ned og Bjørn Marius har på seg en diger sombrero og et par motorsykkelbriller. De andre er heller ikke normalt kledd.

– Jeg vil ikke være på Spotify fordi Spotify er idioter. De på toppen tjener masse penger på at andre lager musikk. Hvorfor i faen skal de tjene penger på at jeg lager musikk? De får mye mer penger enn artistene. Hvorfor i helvette skal de gjøre det? Jævla idioter, uttrykker han alterert.

Årets jazzalbum har han lastet opp på Youtube, merket med teksten: «TOTALLY CRAP QUALITY LOFISTUFF». Skal man høre den på ordentlig, må den kjøpes. Bjørn Marius bruker ikke streamingtjenester selv. Han kjøper musikken, enten det er digitalt, CD, eller vinylplater. Han ønsker å støtte artistene. I tillegg omfavner han følelsen av at ting blir slitt med tiden. Selv, derimot, ønsker han å forbli ung. Kanskje det er derfor platen har fått tittelen «Vi är ledsna men du får inte längre vara barn».

– Voksen har jeg ikke blitt. Eller, jeg vet ikke om jeg vil bli det. Jeg er vel inne i en trettiårskrise. Men det går bra så lenge jeg får spille musikk og svømme fram og tilbake.

Etter en kort drikkepause for både band og publikum, har Hegge igjen inntatt scenen for å spille sitt andre sett med låter. Bandleder Bjørn Marius forteller en historie fra dagen før, da han skulle lage setliste, men ikke klarte å finne en låt som passet som åpning for et andre sett.

– (...) derfor skrev jeg en ny låt i går kveld. Den skal vi spille nå. De andre har aldri spilt den før…

«En… to… en, to, tre, fir’...»