Bygger festival på egne historier

Det er sen ettermiddag i Trondheim, men vårsola har fremdeles ikke rukket å gå helt ned. Inne på Lyche på Studentersamfundet sitter ISFiTs nyvalgte president, Tyler Stewart. En fyr som er oppriktig interessert i det du har å si, og som selv har mye på hjertet. Kun to uker har gått siden han sto i Storsalen på Samfundet og fikk sitt navn ropt opp til stående jubel. Nå har han to år på seg til å lage tidenes festival, og han har allerede fått ballen til å rulle.

– Jeg snakker veldig mye med folk, hele tiden, for å høre hva de tenker om ting. Hvilke perspektiver og ideer de har, sier han.

En slitt, fullskrevet notatbok ved siden av kaffekoppen vitner om en hektisk hverdag og mange ideer som venter på å bli satt ut i livet.

Tvangssosialisert i Japan

Men den supersosiale og karismatiske Taylor mange har blitt kjent med, har ikke alltid vært sånn. Som ung var han en innesluttet fyr, ganske stille og sjenert. Tyler er født og oppvokst i Australia, med mor, far og storesøster Merinda. Moren er lærer, og faren selger mikroskoper til ulike universiteter og skoler.

– Jeg var supernerd som barn. Jeg hadde alltid et mikroskop i sekken, satt i skolegården og så på biller og løv som jeg fant på bakken, sier han og ler, før han fortsetter:

– Det er kult å være en slik type fram til 13-årsalderen, etter det blir du sett på som litt rar.

Tyler ville bruke interessen for vitenskap til noe konstruktivt, og sammen med kompisgjengen fikk han det han selv kaller en bedre ide.

– Vi begynte å sprenge ting. Vi gjorde ikke hærverk, men vi sprengte gamle mikrobølgeovner og sånt. Foreldrene mine passet på, og var nok de eneste av foreldrene som lot oss holde på, sier han og smiler.

I løpet av årene på high school bestemte han seg for å dra ett år til Japan på utveksling. Han endte opp i en liten by, på en skole der ingen snakket noe annet enn japansk.

– Det var utfordrende. Jeg måtte gå bort og snakke med folk, selv om jeg var redd for at jeg sa ordene feil, eller at de ikke forstod hva jeg sa. Jeg ble på en måte litt tvangssosialisert.

Midtøsten på sykkel

Utvekslingsåret fikk ham til å åpne øynene for mulighetene til å reise og treffe nye folk. Etter high school startet Tyler derfor på en kostskole i Hong Kong. Han beskriver disse to årene som en ISFiT-festival, der han møtte veldig mange mennesker som hadde ulike perspektiver, og fikk sine egne utfordret.

– Da vi skulle spise i kantina endte jeg opp på et bord med noen fra Kina, noen fra Egypt, Israel, USA, Nigeria og meg selv fra Australia. Det var veldig fint, sier han.

Tyler startet sin reise på grunn av interessen sin for vitenskap. Under oppholdet i Japan og Hong Kong fikk han en ny interesse. Han ble oppriktig interessert i mennesker. Han ventet med å fortsette studiene, og tok seg to friår for å reise rundt. Han brukte seks måneder i Midtøsten og i Europa, og kom seg rundt på sykkel. Alene.

– Med sykkel satte jeg meg i den problemstillingen at jeg ikke kunne dra fra en by til en annen på én og samme dag. Jeg fikk dermed besøke mindre plasser, og møtte mange hyggelige, imøtekommende folk som lånte meg en sofa, sier han.

Også da han reiste til Syria møtte Tyler medmenneskelighet. Han forteller om mennesker som kom bort til ham for å slå av en prat hvis han satt alene på kafé, og om mennesker som har opplevd fantastiske ting.

– Jeg trivdes virkelig veldig godt i Syria. Jeg hadde ikke forventet at folk skulle være så gjestfrie. Jeg kommer til å reise tilbake, men jeg vet ikke helt når.

Til Svalbard i t-skjorte

Mennesker kommer og går gjennom de doble dørene på Lyche. Tyler drikker av kaffekoppen sin, men rekker nesten ikke å ta en sup før han kommer på noe mer spennende å fortelle. Etter å ha reist i omtrent et år, dro han tilbake til Australia for å fullføre bacheloren sin. Det var her tanken om Norge ble plantet i hodet hans. Gjennom en kompis fikk han høre om et biologistudie på Svalbard. Et universitet hvor de nesten ikke brukte tid i klasserommet, men var mest utendørs. Dette passet godt for Tyler.

– Da jeg reiste til Svalbard for første gang, kom jeg i t-skjorte og jeans. I minus 30 grader. Jeg gikk av flyet, løp inn til terminalen og tenkte: Herregud, hva er det jeg har gjort?!

Tyler ler, rister litt på hodet av seg selv. Etter en iskald reise ned til nærmeste butikk for å kjøpe seg riktige og varme nok klær, skulle Svalbard vise seg fra sin beste side for Tyler. Bitende kulde og tre måneder med totalt mørke var ikke noe problem.

– Du lærer deg å tolerere kulden, og så lenge du har en god hodelykt så er det jo egentlig ikke mørkt, sier han.

Han ble seks måneder lengre enn planlagt på Svalbard. Han forelsket seg i landskapet og den norske kulturen, men så seg nødt til å reise tilbake til Australia for å fullføre studiene. Han hadde én tanke i hodet: Hvordan kunne han komme tilbake til Norge? Mange gode råd senere endte han opp i Trondheim og på NTNU. Og etter flere gode råd ble han frivillig i ISFiT.

– Det var veldig gode råd alt sammen, sier han og ler.

Komplisert tema

Det siste året har Tyler jobbet som koordinator for workshopene under ISFiT-17. På spørsmål om hva hans beste minne fra festivalen er, renner ordene ut av ham. Det er så mye, men han blir nødt til å velge.

– Skidagen i Granåsen. Det var helt fantastisk. Som koordinator for workshopene fikk jeg lite tid til å faktisk være sammen med deltakerne, men under skidagen fikk jeg virkelig gjort det.

Nå har arbeidet med ISFiT-19 startet, denne gangen skal migrasjon stå i fokus. Temaet treffer Tyler på flere måter, både ved at han har sett og møtt mennesker i vanskelige situasjoner, men også det at han selv er en migrant fra Australia. Han tenkte på andre temaer også, som identitet, miljø, nasjonalisme og ekstremisme.

– En uke før valget slo det meg - alle disse temaene kan legges under temaet migrasjon. En stor pakke med dette store, viktige temaet sier han entusiastisk, smiler og gestikulerer med armene.

Det er tidlig å snakke for mye om personlige meninger, sier Tyler. Han vil at festivalen skal ha alle muligheter åpne, og ikke låse seg fast i en persons personlige synspunkter.

– Jeg er bare én brikke i denne store festivalen. Fokuset mitt nå er å sette sammen et godt team rundt meg, slik at jeg kan utøve godt lederskap, sier han.