Ett år i velferdens tjeneste

På bussholdeplassen i Kongens gate møter vi Ida Jodanovic, en uvanlig blid trønder, som tross duskregn og sur vind smiler like stort som bussjåførene til AtB når hun hilser på oss. Vi setter oss på niern mot Solsiden, og den nyutdannede eiendomsmegleren og Velferdstinget-lederen begynner å fortelle om seg selv og stillingen sin.

– Jeg har alltid vært engasjert, men ikke så mye i verv som har med skole å gjøre. Det var jo ikke før siste året mitt på BI at jeg fikk øynene opp for Velferdstinget.

Avslappet forteller Jodanovic videre mens vi setter oss i bussen. En eldre dame ved siden av oss følger med på samtalen litt forvirret, mens fotografen knipser bilder ved siden av oss. Ida gestikulerer mens hun forteller om høsten 2015, da hun først ble engasjert i studentpolitikken. Før Ida ble valgt som leder i 2016, var hun studentpolitisk ansvarlig på BI campus.

– Da jeg stilte visste jeg ikke at Velferdstinget fantes engang. Det var først etterpå, da jeg ble vist hele nettverket av styrer som hang sammen, at jeg virkelig skjønte hvor omfattende studentpolitikken var, sier Jodanovic.

Les også: Ny ledelse i Velferdstinget.

Påvirkning fra innsiden

Mens vi kjører forbi Munkegata forteller Jodanovic at vervet var utfordrende i starten. Likevel har hun ingen problemer med å ta på seg nye utfordringer. Bare 22 år gammel har Ida tatt på seg mye krevende arbeid, ved siden av studier på BI. Stillingen som leder for Velferdstinget er en fulltidsstilling, og krever mye engasjement og stå-på vilje.

– Det er jo lagt opp til en åtte timer lang arbeidsdag, men det blir fort lenger. Det er absolutt en tidkrevende stilling. Samtidig er du frikjøpt fra å jobbe i denne stillingen, så man kan virkelig gi alt det året man er i vervet, sier hun.

Hun understreker at det er tidkrevende og utfordrende på en god måte. Spesielt motiverende for Jodanovic er det når hun ser at sakene hun jobber med kommer gjennom og får en effekt. Dette var også en av hovedgrunnene til at vervet appellerte til henne før hun søkte i 2015.

– Om man vil endre noe må man ofte starte fra innsiden, og det var det jeg tenkte når jeg tok på meg vervet som leder. Som leder har man en mye større påvirkningskraft og det var noe jeg følte jeg måtte ha hvis jeg skulle få gjennom de sakene jeg ville.

Uvanlig stor respons

En av de mest oppsiktsvekkende sakene Ida har kjempet for er nok saken rundt taksten på nattbuss. Til tross for at den nylig fikk en foreløpig avslutning etter å ha blitt nedstemt i fylkestinget, samlet underskriftskampanjen inn over 7 000 underskrifter, og ble aktivt delt i studentmiljøet i februar. Jodanovic mener dette bare er et symbol på hvor stort engasjementet i studentpolitikken kan være.

– Å våkne opp til så mange underskrifter er kanskje det beste minnet mitt fra hele min tid som leder. Jeg forventet kanskje rundt 1 000 underskrifter, så der bevitnet jeg virkelig studentengasjementet i full blomst.

– At jeg kan være med venner uten at de må booke meg en måned i forveien blir fint.

Det har lenge vært klart at engasjementet i studentpolitikken ikke har vært på topp, og det har vært mye debatt rundt hvordan man skal kunne engasjere studentene i velferdspolitikken. Jodanovic har selv funnet at å vise seg fram både på campus og på sosiale medier har hjulpet. Selv mener hun også at det er mye opp til studentene selv.

– Interessen og engasjementet er absolutt der ute, vi må bare få det fram mer, påpeker Ida smilende.

Politikk for den gjeve student

Vi går av bussen på Solsiden. I sann Trondheims-ånd skal alle som står utenfor gå på før vi har kommet oss av. Jodanovic, åpenbart vant med dette, prater uanfektet videre om hvordan hun vil engasjere studentene mer. Vi kommer litt klønete etter med kamera og paraply i hendene.

– Det har hjulpet masse når vi er mye i media, men det er også viktig at vi går rundt på campus og forteller om det vi gjør. Når vi for eksempel har gått rundt på BI i klasserom og lignende, så ser man jo at studentene er interessert, men at de kanskje bare mangler informasjon rundt det vi gjør, fortsetter hun.

Jodanovic forteller videre at man må dempe fokuset på organisasjonspolitikk noe, nettopp fordi det ikke er interessant for den jevne student. Saker og politikk som kan engasjere på forskjellige plan, både små og store, er essensielt.

– Saker som er enkle, og saker som mange kjenner på at de vil få gjort noe med er ofte det som kan engasjere mest. Ved å få fram disse sakene får man også vist til studentmassen at vi faktisk har noe vi skulle ha sagt, og at vi kan få ting gjennom og endre hverdagen til studentene til det bedre.

Satte i gang hundekos

Mens vi tusler mot Cafe Løkka forteller Jodanovic om flere ting hun har arrangert i sin tid som leder. Et av dem var hundekos. Jodanovic, som selv beskriver seg som en gal hundedame, satte i gang prosjektet før hvor studenter fra fjern og nær kunne komme inn for en avslappende kosestund med de firbente pelsballene under eksamensperioden.

– Hundekos var kjempevellykket, så det kommer Velferdstinget til å arrangere én gang til i mai. Dette viste at Velferdstinget kan gjøre morsomme ting også, ikke bare drive med tørr studentpolitikk.

Jodanovic har selv en hund, som hun skal sette av mye tid til når hun er ferdig i vervet som leder. Hun gleder seg også til å få mer fritid, selv om hun kommer til å savne tiden i Velferdstinget mye.

– At jeg kan være med venner uten at de må booke meg en måned i forveien blir fint. Også har jo dette vervet motivert meg til å jobbe videre med politikk, og det hadde jeg ikke vurdert før jeg tok på meg denne stillingen.

Et fantastisk år

På Cafe Løkka smiler Jodanovic når hun blir spurt hvordan året hennes som leder har vært.

– Det har virkelig vært helt fantastisk. Selvfølgelig har det vært slitsomt, men på en veldig fin måte. Jeg har jo blitt mye mer selvstendig og sikker av å ha dette vervet, så det har absolutt gitt noe tilbake.

Når vi spør henne hvilke forbilder som kunne formet henne til å ta på seg det ansvaret hun gjorde i 2015, svarer hun fort at det er faren hennes som er hennes største forbilde. Som leder av politisk ungdom under gamle Jugoslavia, var han vitne til krigen som tvang ham og familien til å flytte på nært hold.

– Likevel er han en av de snilleste og mest positive menneskene jeg kjenner. Motet og engasjementet hans, det er virkelig noe å se opp til. Håper mamma ikke blir sur fordi jeg ikke sa henne nå da, sier Jodanovic og ler.

Det er ingen tvil om at Jodanovic arver farens positive innstilling. Når intervjuet nærmer seg slutten snakker Jodanovic om hvorvidt hun føler seg ferdig. Etter et år i et verv som er såpass omfattende, føler hun at det har blitt en stor del av henne. Hun tilføyer at det kan bli vanskelig å ikke skulle omtale seg selv som leder av Velferdstinget lenger, noe som kommer veldig naturlig for henne nå.

– Jeg er nok ikke helt ferdig med vervet før 1. juli når jeg gir tittelen bort, og hvem vet, kanskje jeg ikke føler meg helt ferdig da heller.