Herfra suser tiden forbi

Fakta

▪ Yrke: Forfatter.

▪ Født: 10. februar 1979.

▪ Fra: Stavanger.

▪ Bor: Oslo.

«De som skriver bøker er nok generelt litt rare folk, men det kommer nok av at de er så selvransakende hele tiden. Dessuten går de jo kledd i svart alle sammen, noe jeg finner litt merkelig. Jeg håper jeg kan slippe dette, jeg eier jo ikke svarte klær!» sa Harstad til Under Dusken i 2000, like før han debuterte.

Nå, nesten 20 år senere og lasset med forfatter-erfaring, går han til sitt 21-år gamle jegs lettelse ikledd grå ullgenser. I dag er Harstad oversatt til en rekke språk og bor i Oslo. I tillegg er han grafisk designer og designer sine egne omslag.

Blant Johan Harstads meritter finner man Sult-prisen og Brageprisen. Sistnevnte vant han for ungdomsromanen Darlah – 172 timer på månen i 2008, en roman flere norske ungdomsskole-elever hadde på pensum for et tiår siden. Forfatterskapet begynte da han bodde i Trondheim i 20-årene som student.

Trondheimsforfatteren

I 1999 flyttet Johan Harstad fra Stavanger til Trondheim for å studere litteraturvitenskap ved NTNU. Det første året bodde han på Moholt.

– Det er det jævligste stedet jeg har bodd noen gang. Jeg bodde i en vinkel som gjorde at jeg ikke fikk inn noe lys. Men det hadde nok mye med at jeg var ensom også, jeg tror jeg kjente ett menneske i hele Trondheim på den tiden.

Selv om Harstad ikke kunne bodd nærmere Dragvoll, slet han med å komme seg på forelesningene som startet klokka to. Og han satt alltid på bakerste rad, sammen med en fyr i full motorsykkel-mondur, som vanligvis spratt en øl i forelesning.

– Jeg husker jeg så mye dårlig dag-tv den tiden.

På tampen av året 1999 sendte han inn en søknad til et stipend Gyldendal skulle tildele tre upubliserte forfattere.

– Jeg hadde skrevet i fem-seks år allerede, og hadde veldig, veldig lyst til å få det til.

10 . februar 2000, på bursdagen hans, ringte de fra Gyldendal og fortalte at han ble tildelt stipendet på 25.000 kroner. Året etter ga han ut sin første bok, Herfra blir du bare eldre.

– Det var ikke stort som forandret seg, jeg ble ikke gjenkjent på gaten, men jeg kjente jo på at jeg hadde gitt ut en bok. På hele 90 sider!

Hva tenker du om ditt første verk i dag?

– Det er et par ting som jeg kanskje synes er infantile, men mest av alt er det overbærende. Det er litt som å se bilder av seg selv som tenåring, du kan synes det er litt corny, men at det er litt fint òg, for sånn var man den gangen. Men det føles fremmed for meg, det har en sånn optimisme i seg som nesten er uforbeholden. En tro på livet og framtiden, som kun kan bli skrevet, tenker jeg, av en fyr på 22-23, som er kjempeforelsket og akkurat har fått huket tak i henne og fått henne til Trondheim. Den har i seg en sånn: Ja, men da går alt fint, sier han og ler.

– Jeg blir ennå fornøyd når Adresseavisen omtaler meg som trondheimsforfatteren. De gjør det fra tid til annen, sier han og smiler.

Sammenlignet med stavangerforfatteren Tore Renberg, er ikke Johan Harstad like framtredende, ikke like synlig.

– Jeg blir nesten litt fornøyd når jeg hører det, og jeg hører det fra tid til annen.

Er det bevisst?

– Det er litt bevisst.

Han utdyper.

– Tore og jeg er veldig forskjellige typer. Han er mye mer utadvendt, jeg mye mer privat. Det er mange ting han har gjort som jeg aldri ville ha gjort, uten at jeg mener det var feil av ham å gjøre det. Jeg har enorm respekt for hans måte å gjøre ting på. Han har vært en inspirasjon for meg. Han flytta tilbake til Stavanger igjen, og fordi han gjorde det, fikk han nok en slags Kielland-aktig greie over seg.

– Jeg blir ennå fornøyd når Adresseavisen omtaler meg som trondheimsforfatteren.

Harstad forteller at han ikke aktivt forsøker å være en framtredende del av et miljø.

– Nesten det totalt motsatte. Jeg synes det er noe behagelig over det, fordi det betyr at jeg kan gå på bussen eller trikken uten at 30 prosent vet hvem jeg er. Hvis Tore går inn på kulturhuset, går det et sus gjennom lokalet, og plutselig har han tre-fire stykker som spør ham om et eller annet.

Goodbye, Dragvoll

Harstad besto ikke eksamen for førsteåret i litteraturvitenskap før tredje forsøk.

– Det høres verre ut enn det er, sier han lattermildt, men en tanke defensivt.

– Første gangen tenkte jeg og noen andre at vi kunne ta grunnfaget på halvparten av tiden, men det gikk ikke.

Andre gangen gjorde han en fin skriftlig eksamen, men tok imidlertid for lett på den muntlige delen.

– Jeg fikk høre at man ikke kunne stryke hvis man sto på den skriftlige delen, men bare bli satt ned. Derfor dro jeg på vodkafylla dagen før, noe som ikke var en god idé.

Han fikk blant annet et teorispørsmål om Schiller, hvor han svarte: «Han lige ikkje eg».

– Så viste det seg at de hadde endret reglene. Og jeg strøk så det sang.

Dermed ble det også en tredje gang.

Da han hadde fullført en bachelor i litteraturvitenskap, kom han til konklusjonen at det ikke var nødvendig for ham å studere lenger; de jobbene han ønsket i litteraturen hadde han like stor sjanse på i kraft av å ha gitt ut en bok.

– Det å sette seg på bussen fra Dragvoll og tenke at dette her er siste gangen jeg er her oppe, i hvert fall i kraft av å være student, var en fantastisk følelse. Jeg skulle aldri mer i livet ta en eneste eksamen. Selv om det å gi ut bok er som å ha eksamen for hele landet, skulle jeg aldri prestere inne i et rom sammen med masse andre folk og en 80 år gammel mann som sitter og passer på der oppe. Og det var en slags nå har jeg blitt voksen, for hvis jeg ikke skal studere må jeg jobbe, og i mitt tilfelle må jeg da skrive og prøve å leve av det. Det var en berusende følelse å dra tilbake tilbake til leiligheten og ikke lenger være student, sier han med en slik innlevelse at det virker som han ennå kan fornemme følelsen i sin helhet.

Tvil

Da han var litteraturstudent, var han redd for at teorien skulle gjøre ham for selvbevisst, at han skulle bli for analytisk.

– Senere har jeg kunnet gå tilbake og lese en del teori, det er mer uproblematisk nå. Etter 20 år har jeg mine egne erfaringer, rutiner og metoder, eller mangel på sådan, som er så innarbeidet at det ikke er samme faren for at det jeg leser endrer hele min måte.

Så du er tryggere på deg selv?

– Ja, eller usikker på en annen måte.

Har du noen gang betvilt dine egne evner?

Svaret kommer kontant.

– Ja, ja, ja, det gjør jeg hver dag.

Nå tar han seg tid til å tenke. Kikker bort, holder blikket festet på noe i det fjerne, sier ingenting på ganske lenge.

– Jeg tviler masse på egne evner til å gjøre konkrete ting, som da jeg skulle skrive om USA i boka Max, Mischa og Tetoffensiven var det en stor tvil om jeg ville klare å skape noe troverdig. Det er en tvil fram til du har motbevist tvilen så mye at du kjenner her er det noe. Da blir tvilen mindre viktig, men slik er det jo uansett hvilken jobb man har. Man kan ha potensial til å gjøre disse tingene, men det betyr ikke nødvendigvis at planetene står i rett vinkel og at man klarer det.

– Og uten tvil blir man bare et rasshøl, sier han skarpt, men samtidig forsiktig.

Han legger til:

– Jeg kan nevne et par forfattere, eller jeg kommer ikke til å gjøre det, som ikke har så mye tvil, men som kanskje burde hatt det, sier han og ler.

Husdramatikeren

Tre kjappe litteratur:

▪ Mens vi venter på Godot av Samuel Beckett.

▪ Infinite Jest av David Foster Wallace.

▪ Mine Venner av Emmanuel Bove.

Av det han bedrev tiden med den gang han bodde i Trondheim, trekker han fram at han hang en del på arbeidsområdene til Studentersamfundets Interne Teater (SIT) på Samfundet, hvor mange av vennene hans var med.

– Jeg var med og skrev et stykke en gang, eller ingenting av det jeg skrev kom med, sier han og ler.

På tross av det ble han husdramatiker på Nationaltheatret som 30-åring.

– Det skulle bare vare i ett år, og jeg tror alle parter var fornøyd med det.

Hvorfor det?

– Det var begge sin skyld. De hadde ikke tenkt godt nok gjennom hva det ville innebære å ha en forfatter og ikke en dramatiker der, fordi jeg skjønte ikke hvordan de pleier å gjøre det. Og jeg var dødsfrustrert over at de hele tiden skulle referere til hvordan de pleide å gjøre det, og ikke var interessert i å skyve på grensene.

Etter året på Nationaltheatret, sluttet Harstad å skrive dramatikk.

– Det skal mye til for at jeg involverer meg igjen. Det handler om at jeg synes det er pyton å kutte ting og gjøre om ting på grunn av økonomi. Jeg kan gjerne stryke tekst, men det er hvis det gjør teksten bedre, ikke fordi man ikke har råd til å ha en ekstra skuespiller, eller for å unngå å betale overtid. Et av skuespillene mine som skulle settes opp hadde jeg regnet ut at ville ta åtte timer. On the long side for de fleste. Første forslag var at dørene skulle låses slik at ingen fikk ta pause eller gå på do. Men da de satte det opp tok det i overkant av fem timer, noe som betyr at de kutta tre timer fra det. Den er grei, men de tre timene var ikke så dårlige at de ikke tålte å bli spilt.

Så romanformen passer deg bedre?

– Ja, for da kan du bestemme alle disse tingene selv. I teater mister man alt annet enn replikken.

Vietnamkrigen.

Et tilbakevendende tema i Harstads litteratur, er Vietnamkrigen. Han minnes at han har vært opptatt av denne krigen siden han var i tiårsalderen.

– Det som startet det, enten det var en film eller en tegneserie, ga meg følelsen av at dette var noe veldig, veldig annerledes fra det mine foreldre forteller om og hva verdenskrigsfilmene viste, hvor nazistene alltid hadde noe «gentlemanaktig» over seg. Vietnamkrigen var så rotete, marerittaktig, mørk og klam. Det gjorde at jeg begynte å lese om det, noe jeg har gjort nokså jevnlig siden den gang.

Han legger til:

–Samlingen hjemme, som begynner å bli ganske stor, er en dyster vegg med Vietnam i alle bauger og kanter. Jo mer jeg leser om krigen, jo mer forvirret blir jeg.

Selv om krigen var forbi da han ble født, forteller Harstad at han vokste opp i konsekvensene av den.

– Flyktningene, venstresiden som forsvant, og hele Reagan tiden. Det jappete åttitallet og den voldsomme kapitalismen og det sterke USA som prøvde å vise krefter. Det er jo alt et resultat av det som skjedde.

Tid

Når han reflekterer tilbake til tiden i Trondheim, forteller han at det føles som et par år siden, ikke som om 20 år har gått.

– Jeg leste en gang at et menneskets tidsoppfatning av de første 19 årene - hvor lenge man føler de varer - er det samme som resten av livet.

– Fra tid til annen, når jeg tenker på en hendelse, som da jeg bodde i Lillehammer og gikk et år på Nansenskolen, tenker jeg at jeg har et liv av minner derfra. De ni månedene føles som et liv.

Han legger betydelig vekt på liv.

– Jo lenger jeg tenker tilbake blir jeg skrekk-slagen av at det jeg oppfatter som tre år, egentlig var noen uker.

Han lager en suselyd.

– Det er helt grusomt. Hvis teppet først går opp og man skjønner hvor kort en uke er. Det er nifst.

Han kikker bort, det virker som han leter etter de riktige ordene.

– Karpe diem, sier han ironisk og ler tørt.

– Det er heller det motsatte jeg mener, noe av det viktigste man gjør med livet sitt er… å kaste det bort.

Hvorfor skal man kaste bort livet sitt?

– Fordi jeg tror det oppstår noen ting om man ikke er opptatt hele tiden av å komme i mål - når man ikke skal finne fram til det neste man skal gjøre, være så effektiv, men innimellom bare la det gå. Hver eneste dag er ikke så viktig at man ikke bør kaste bort noen av dem.

Han trekker fram arbeidet med boka Max, Mischa og Tetoffensiven som han brukte seks år på å skrive.

– Jeg kunne helt sikkert klart det på halvparten av tiden om jeg var effektiv. Jeg satt ikke tolv timer hver dag og jobbet med boka.

Jeg gikk mye fram og tilbake i leiligheten, eller på butikken for å kjøpe noe, eller en hel dag for å rydde ei hylle.

– Alle de dagene tenkte jeg at nå, nå skal jeg sette meg ned.

Han gnir hendene mot hverandre, bøyer seg fram.

– Meeeen bare la meg sjekke denne avisen først. Ok, en rar Youtube-video. Nå går jeg og spiser litt, så skal jeg i hvert fall gjøre det. Nå fikk jeg veldig lyst til å se en film. Alle de tingene. Og den dagen blir til den uka, som igjen blir til den måneden.

– Lenge holdt jeg på å piske meg selv fordi folk også måtte vente. Men mens jeg går og gjør ingenting, skjer det ting oppi her.

Han peker mot hodet sitt.

– Men hvis jeg sitter og trykker foran skjermen, for å tvinge fram et eller annet som skal bli bra, da blir det ofte veldig, veldig dårlig. Når jeg har kommet til et punkt i skrivingen, når prosjektet har fått form, så er den disiplinen helt avgjørende. Disiplinen må jo inn på et eller annet tidspunkt, men uten at jeg kan forklare eksakt, har jeg nok lært meg i tidens fylde, balansen mellom å pushe for hardt og å bli for slakk. Jeg sitter ikke en hel dag foran skjermen om det ikke vil seg. Men jeg er helt nødt til å gi det en sjanse. En ordentlig sjanse.

Leseren

– Jeg tenker jeg skriver for en liten gruppe mennesker som nesten kan samles i et rom. Ikke det at det jeg skriver ikke har potensial til å fylle en gymsal, men heller det at det er en intimitet rundt det. Jeg tenker jeg skriver dette fordi det bare er oss, vi som er innenfor her, og at det de som er utenfor er interessert i, ikke er så viktig.

– Plutselig kan du være i Amsterdam, og plutselig er de rare treskofolkene en del av rommet ditt. Det å dra til et annet land, og møte lesere eller bli anmeldt i en avis der, eller gjøre en opplesning, likner litt, tror jeg, på å være musiker og dra på andre siden av kloden og så kan folk sangene dine.

– Lenge holdt jeg på å piske meg selv fordi folk også måtte vente. Men mens jeg går og gjør ingenting, skjer det ting oppi her.

Harstads litteratur er oversatt til en rekke språk. Han forteller at det fremdeles føles som hans litteratur selv om det er på et annet språk. Det hviler imidlertid delvis på bokens omslag.

– Det var et omslag fra Bangladesh som var veldig, veldig ekkelt, og den amerikanske pocketen av Buzz Aldrin ser ut som den er fylt med oppkast. Jeg har ikke lyst til å vedkjenne meg slektskap til det.

Siden han ga ut den andre boka si, har det vært en uskreven regel at han gjør det grafiske designet for omslaget selv.

– Senere har jeg begynt å gjøre ting for andre, men jeg gjør bare ting jeg har lyst til, for folk jeg kjenner.

Fordi grafisk design er mer umiddelbart enn tekst, fungerer vekselbruket godt når han arbeider med litteraturen.

– Å redigere et avsnitt i en bok tar fort en dag, men når jeg jobber grafisk, kan jeg gjøre om ganske mye på enormt kort tid. La oss se om det fungerer, kan jeg tenke, så kan jeg se resultatet med en gang. Med litteraturen må jeg tenke og smake mer på det.