<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">ENGASJERT: </span>Rishøi viser ivrig fram hvordan hun jobber.
ENGASJERT: Rishøi viser ivrig fram hvordan hun jobber.

Ingvild Rishøi skriver om periodene der livet rakner litt

For Rishøi er skriving et håndverk man kan lære. Hun mener dagens unge er for strenge med seg selv, og at ikke alt de skaper trenger å bli noe mer.

Publisert

Da Ingvild Rishøi kom med Stargate til jul i fjor, sammenlignet danskene henne med den folkekjære H. C. Andersen. Boken ble kalt en moderne versjon av Piken med svovelstikkene. I Sverige ble førsteopplaget utsolgt etter en uke. Siden da har det gått ganske i ett for Rishøi, og til høsten kommer boken ut på spansk, fransk, russisk, tysk og nederlandsk.

Den prisbelønte forfatteren er avslappet kledd etter en lang togtur, og har et rolig og behagelig vesen. Hun sier hun knapt har sovet på reisen, men snakker våkent og med innlevelse. Stargate er hennes første roman, men hun har vært opptatt av fortellinger hele livet.

– Jeg har likt å skrive historier helt fra jeg var seks år, selv om de var veldig korte. Jeg diktet før det også, selv da jeg ikke kunne å skrive. Jeg bladde i bøkene til de voksne, og fant på historier jeg skulle ønske stod der.

Skriving er mer enn talent

Det kan høres romantisk ut når hun forteller om det, men Rishøi er ikke så stor fan av kunstnerdrømmen. Hun mener det er en misforståelse at skriving kun handler om inspirasjon, og ikke øvelse. At det ikke er noe som kan læres. Noe er talent, men veldig mye er jobb, forteller hun.

– Alle skjønner jo det når du skal lære et instrument for eksempel. Du må lære skalaer og gjøre masse ting som ikke blir noe av, før du kan gjøre ting som blir til noe. Du må øve. Sånn er det med skriving også. Jeg er veldig glad i den siden av det som er et håndverk man kan lære.

– Hva tenker du er håndverksiden ved å skrive?

– Vet du? Jeg kan gå og hente en bok som viser hvordan jeg jobber.

Rishøi reiser seg raskt og småløper bortover den lange hotellkorridoren. Tilbake kommer hun med en tykk, svart bok med utallige notater, avsnitt og ark limt inn. I starten kastet hun disse bøkene, men så skjønte hun at det ikke er så mange som jobber på denne måten. Så nå sparer hun på dem, forteller hun og ler.

– Jeg starter med en lang fase der jeg skriver helt vilt og ikke vet hva det er eller hva det skal bli. Når jeg får en slags følelse av at det er noe, så skriver jeg det fysisk ut, legger det utover gulvet og komponerer ved å klippe ut biter. Så limer jeg det inn i boken. Jeg deler veldig strengt mellom kreativ prosess og redigering.

For Rishøi er det viktig å ha alle arkene liggende fysisk på gulvet, så hun ser alt råstoffet.

– På en skjerm ser du kanskje maks to sider, og du kan flikke på en dialog. I den tidlige fasen er det så dårlig at jeg ikke ønsker å flikke. Jeg ønsker å få en stor historie på plass. Det er den mest håndverksmessige delen av skriving.

Rishøi sammenligner det med å sitte på eksamen. Hvis man sitter og tenker på at man skal bli vurdert, så er det veldig vanskelig å prestere godt. For å gjøre sitt beste når hun skriver, må hun legge vekk alle tanker om hva det skal bli.

– Etter hvert kommer det en fase som jeg også tenker er et håndverk. Det er å stramme til, lage bildene mer presise og få dialogene til å bety mer, så de forteller mer om personene. Alt det er tankearbeid, mens delen før det er lek.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">TANKEFULL:</span> Rishøi skulle ønske de unge ikke hadde så høye krav til seg selv.
TANKEFULL: Rishøi skulle ønske de unge ikke hadde så høye krav til seg selv.

Å føle seg utenfor

Rishøi forteller at hun skrev hele Stargate ved å jobbe på denne måten. Tittelen hentet hun fra navnet på en pub på Grønland. Nå er den nedlagt, men før det var den kjent for å selge en av Oslos billigste halvlitere.

Hovedkarakterene er søstrene Ronja på 10 og Melissa på 16. De bor med en alkoholisert alenefar som har mistet jobben og ikke alltid har særlig med mat i kjøleskapet. Flere har hevdet at Rishøi skriver om mennesker som lever helt på siden av samfunnet. Selv tenker hun ikke det.

– Jeg synes alle føler seg, eller er, utenfor samfunnet i perioder. En pappa som ikke har jobb er ikke så uvanlig. Det finnes kjempemange av dem. De i Stargate er to smarte og flinke jenter, men de har en pappa som ikke har jobb. Jeg og mange andre har følt på at det rakner litt av og til, og jeg skriver om de periodene. Det blir spennende tekst av det.

Et observant øye

Rishøi er opptatt av mennesker, og opplever at hun får med seg mye av det som skjer i sosiale situasjoner. Det er mange som sier det og egentlig ikke får det med seg, forteller hun med et glimt i øyet. Så blir hun mer alvorlig, og sier at hun selv føler hun har noen slike antenner.

– Jeg er ikke flinkere med folk enn andre, men jeg får med meg ting. På toget opp til Trondheim i dag ble jeg helt utslitt. Det var to damer, der den ene klagde og klagde, mens den andre prøvde å få litt mot i henne. Så var det én som jobbet på restauranten som flirte hele tiden. Han gjorde seg til for en annen jente som jobbet der, som også lo og lo. Alt dette får jeg helt med meg. Jeg klarer ikke å skru av.

Når hun skriver, kan det plutselig dukke opp replikker og dialoger hun husker fra flere år tilbake. Hun er heller ikke fremmed for å skrive opp ting hun får med seg når hun er ute og går.

– I Stargate, for eksempel, er det en scene der Melissa roper «herrefaen». Det er fra da jeg spilte basket med en kar en gang. Plutselig ropte han «herrefaen» da han bommet, og da syntes jeg det var et så flott uttrykk. Sånne ting tar jeg og putter inn der det passer. Det handler ikke om de spesifikke folkene, men alt som gjør inntrykk på meg, kan jeg bruke.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">GODT HUMØR:</span> Smilet kommer fram når Rishøi forteller om sin skriveprosess.
GODT HUMØR: Smilet kommer fram når Rishøi forteller om sin skriveprosess.

– Skulking er mitt beste råd

Som ung student gikk Rishøi på Journalisthøgskolen i Oslo. Hun kan avsløre at hun var mest opptatt av å ha det gøy, og skulket masse.

– Jeg var en veldig sløv student. Jeg tenkte at det var som videregående, der det var om å gjøre å komme seg unna med minst mulig arbeid. Det var jo mislykket, for når jeg prøvde å få med folk på det var de sånn «men vi har jo kommet inn her».

Da klassen skulle lage radioreportasje, ville Rishøi at den skulle være på rim. Hun tok det ikke så alvorlig. Så fikk hun seg jobb i Dagbladet og brukte mye tid der, noe som gikk på bekostning av studiene.

– De som fikk jobb ble sykt stolte og veldig opptatt av det. Det var jo litt dumt, samtidig som journalistikken er fin å lære i jobb.

Skulking får du ikke gjort på jobb, for da mister du den. Dermed forteller Rishøi lattermildt at skulking er hennes beste råd til studenter. Hun har inntrykk av at det er stort alvor i den yngre generasjonen, og store bekymringer.

– Jeg skjønner at dere har den alvorligheten med dere med tanke på situasjonen i verden akkurat nå, men jeg unner dere noe annet. Jeg synes dere kan skulke mer, og kose dere litt. For meg var det veldig fint. Samtidig er det jo stusselig hvis alle skulker. Jeg følte ikke noe ansvar for klassen og oppmøte i gruppa. Det ville jeg kanskje fått litt dårlig samvittighet av nå.

Verdien i å skape noe

Hun har fått med seg at den yngre generasjonen blir målt mot andre helt fra barnsben av, og tror det øker stresset. Hun tror det er noe sunt med måten hun skriver på, der hun forsøker å legge vekk alle former for ambisjon, og tenker flere hadde hatt godt av å prøve på det.

– Det spiller ikke noen rolle om det ikke blir noe. Stargate ble til noe, men det meste jeg skriver, blir ikke det. Det kan være at du skriver en tekst, og så blir den aldri til noe mer, men likevel har du skapt den. Det har en verdi. Du har lært om deg selv og livet ved å skrive det ned. Alt må ikke bli noe.

Som popstjerner sier

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">VÅRSOL:</span> Rishøi synes det er vakkert lys om våren
VÅRSOL: Rishøi synes det er vakkert lys om våren

For mange er veien til et liv som forfatter fylt med refusjoner og avslag. For Rishøi var det annerledes. Det første manuset hun sendte inn til et forlag, novellesamlingen La Stå, ble tatt opp av Gyldendal på første forsøk, og publisert da hun var 29 år. Men så klarte hun heller ikke å sende det av gårde før det var veldig gjennomarbeidet.

– I de første bøkene ville jeg være flink. Jeg tenkte mer på hva andre ville lese enn jeg gjør nå. Jeg måtte for eksempel ha én novelle der det vistes at jeg kunne skrive stramt, og én som var fabulerende. I debutsamlingen er det synlig at jeg viste meg fram. Det er ikke så fint å se nå.

Rishøi er likevel opptatt av at hun uansett ikke kunne hoppet over den fasen. Den måtte til, for å komme dit hun er nå.

– Nå høres jeg ut som en popstjerne, men jeg føler at det er mer ekte nå. Mer meg, som popstjerner sier.

Interessen for Stargate er enda økende. En film eller TV-serie er planen, og et titalls produksjonsselskap har allerede meldt sin interesse. Forfatteren sliter med å velge hvem som skal få rettighetene.

– Folk er gode på å høres ut som de er flinke. De er sikkert også flinke, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal vurdere det. Jeg skal møte noen igjen i morgen, men da har jeg heldigvis med meg en proff som forstår seg på de greiene der.

For Rishøi oppleves det hele som både spennende og litt overveldende. Det blir film eller serie, siden det er flere som vil. Men det kan ta lang tid.

Sju kjappe

Hvem er ditt forbilde?

– Greta Thunberg.

Favorittbok?

– Hvem skal trøste Knøttet av Tove Jansson. Den har jeg likt siden jeg var fem, og jeg liker den enda.

Hva gjør du helst lørdag kveld?

– Sover.

Har du en favorittsang?

– «Valborg» av Håkan Hellstrøm.

Hva er ditt beste ferieminne?

– Da jeg var barn, lå vi alltid i telt, hele sommeren. Jeg likte så godt å pusse tennene foran teltet om kvelden, for da så jeg utover en lagune. Så brukte jeg å spytte tannkremen i sivet. Det var helt fantastisk. I alle ferier etter det har jeg søkt etter samme tilstand.

Favorittby?

– Oslo.

Har du noe morsomt å dele fra livet ditt?

– Da jeg skrev Stargate, hørte jeg på julemusikk langt ut i mai, for å få den riktige følelsen.