Med kultur i blodet

Han er utdannet kunstfotograf og har vært dj for 25 000 mennesker. For Samfundets kanskje mest kjente vakt, Bendik Johansen, er livet for kort til å råtne på et kontor.

Publisert Sist oppdatert

Han sitter bredbeint og rakrygget. Selvsikker. Det er ikke overraskende at Bendik har jobbet som vakt i lang tid, helt siden han selv var student. Samtidig mener han at det viktigste ikke er å ikke virke truende og avvisende, men heller inkluderende.

Fakta

FIRE FAVORITTER

  • Favorittfilm: Blade Runner
  • Favorittforfatter: Stephen King
  • Favorittartist: Hector Zazou eller Anna von Hausswolff
  • Favorittfotograf: Erwin Olaf

– Jeg prøver alltid å snakke en del med de som kommer innom. Lære meg navnene deres, hva de gjør, den typen ting. Da skaper man også fort relasjoner til folk, hvis du gidder å bry deg litt. Folk føler seg mye mer ivaretatt hvis du bryr deg om dem personlig.

Denne villigheten til å være til stede, til å stille opp, har også ført til at han er populær på det runde, røde huset.

– Ved å være åpen, så får du alltid mye mer tilbake. Folk liker deg mer når man tør å vise seg fram. Det er jo en urnorsk ting, det å ikke prate med fremmede. Står du ved siden av en person på bussen starter man ikke en samtale. Der har vi kanskje noe å lære av amerikanerne, selv om de kanskje blir litt overfladiske.

Fjeset, som ofte kan virke veldig seriøst, bryter ut i et smil.

– Vi må bli finkere til å snakke sammen.

ALTMULIGMANNEN

Bendik Johansen er ikke bare vakt på Samfundet, selv om det kanskje er det eneste folk vet om ham.

– Folk kjenner deg jo ganske endimensjonalt. Som personen som sier ja eller nei i inngangsdøra. Man er jo mer enn det.

Noen morgener starter med at Bendik blir brifet om dagens arbeidsoppgaver. Om det er noe som skal fikses. Om hvilke tradisjoner som må opprettholdes på Studentersamfundet.

Andre ganger starter morgenen med å komme seg til en planlagt lokasjon i tidsrommet mellom den blå timen og «the golden hour». Det er da lyset er best for kunstfotografiene han tar. Til tider er han sikkerhetsansvarlig på konserter og festivaler rundt om i Norge. Noen ganger er han dj.

– Det er litt vanskelig å si akkurat hva yrket mitt er. Jeg er utdanna fotograf, har jobbet som IT-konsulent, har en prosentstilling på Samfundet og har jobbet med uteliv og festivaler i hele Norge.

TRYGGHETENS HUS

Noe av det Bendik ser på som et pluss med Samfundet er hvor rolig det er. Hvor trygt det er.

– Vi ved Studentersamfundet er veldig heldige. Det skjer ganske få alvorlige hendelser der i forhold til mange andre plasser. I det kommersielle utelivet er det et mye høyere trykk på episoder. Det er mye mer vold. Vi har knapt voldsepisoder.

Bendik lukker øynene, tenker litt.

– Klart, det dukker jo opp. Men sjelden. Vi har kanskje noen få hendelser per semester der andre har et større antall hendelser per helg.

Hva tror du det er som skiller Samfundet fra andre utesteder?

– Hvert semester er likt, samtidig som det er veldig ulikt. Vi kjenner oss igjen hele tida, det er de samme tradisjonene som går igjen. Det blir alltid helt forskjellig ut ifra hvem som er rundt oss. Derfor føles det ut som man har vært her i en evighet. Man får ikke den tilhørigheten ellers i utelivet. De mangler rett og slett historikken. Samfundet har jo vært her i over hundre år. Andre utesteder lever knapt fem.

NAKENHET OG KIRURGI

Valget om å jobbe i stillinger som den ved Samfundet, altså en ganske fleksibel vaktstilling, er ikke tilfeldig. Da får han tid til de andre jobbene sine.

– Jeg har jo tatt fagbrev innen fotografi, og jobber da som kunstfotograf.

Energisk tar han fram mobilen og trykker på det lille bildeikonet til Instagram, og en vegg med bilder viser seg. Nakne kvinner. Tomme landskap. Fargeløst, svart-hvitt.

– Det skal være en litt trist stemning. Naken kropp i en trist setting. Tatt tidlig på morgenen, eller på nattestid.

Han blar videre rundt. Snakker om hvordan han tar bilder. Lyssettingen, kameravalg, appen som forteller ham om hvilket klokkeslett det perfekte lyset inntreffer. Energien er åpenbar.

– Det er jo dette som er den store drømmen. Dette jeg virkelig vil jobbe med. Å kunne ha en heltidsjobb innen fotografi i dag fungerer ikke. Det er for mange om beinet. Sånn er det jo i hele mediabransjen nå.

Det er noen jobber som åpner seg opp. Som den gangen han tok bilder av fedmekirurgi.

– Det er jo litt spesielt når du blir bedt om å ta bilder inn i et åpent menneske. Er kameraet rent nok? Har jeg vasket hendene? Kameraet måtte vaskes i sprit, og det var en inngående prosess. Det var også sykt kult.

– ANSIKTER KAN JEG

I barndommen spilte faren pop og rock for Bendik. Faren er selv musiker. I tillegg ble det en del utstillinger og teateroppsetninger.

– Jeg har alltid vært interessert i kultur. Det er også noe som er deilig med Trondheim. De siste årene har virkelig kulturtilbudet her blomstret opp. Spesielt festivallivet har tatt seg spesielt opp. Det er så mange kule, spennende, og ulike festivaler man kan gå på.

Festivaler er velkjent for Bendik. Det å jobbe med sikkerhet på store arrangementer er noe som skjer hele tiden. Da er også muligheten stor for å se noen kjente fjes.

– Det er ikke sjeldent at det plutselig er noen som roper navnet mitt. Som oftest er det Samfundet-folk.

Pleier du å huske hvem de er?

– Det er jo en del folk å holde styr på. Heldigvis er jeg veldig god på fjes. Har jeg sett deg en gang, så husker jeg deg. Ikke like god på navn, men ansikter kan jeg.

EGNE TONER

Når Bendik er på konsert er det ikke nødvendigvis som sikkerhetsansvarlig. Heller ikke som tilskuer. På lik måte som når han snakker om Instagram-kontoen viser han en konto på en side kalt Mixcloud. Der kan man legge opp egne musikksett på kort tid. Det er der han har laget samlinger av technolåter som han til tider spiller som dj.

– Det var en gang jeg spilte for 25 000 stykker. Da er det lett å bli nervøs. Tenkte selvfølgelig på alt som kunne gå galt. Men det endte jo opp som en fantastisk opplevelse, og alt gikk som det skulle.

FLEKSIBILITET

Hvorfor gjør du så mye forskjellig?

– Det er jo fordi jeg har muligheten til det. Det er derfor jeg har de jobbene jeg har, slik at jeg noen ganger har mulighet til å bruke morgentimene til å ta bilder i det lyset jeg trenger til kunstfotografiene mine. Og alt det andre, det gjør jeg fordi jeg har lyst. Kan ikke råtne inne på et kontor. Livet er for kort til det.

Samtidig er det ikke bare den fleksible arbeidstiden som gjør at han har holdt seg på Samfundet i snart sju år. Det er også den enorme kjærligheten til huset.

– Noen ganger må du bare flire når du ser 110 kilo tunge gutter gå rundt i nettingstrømper midt på vinteren. Og det skal være sånn. På Samfundet er alt lov, så lenge det er i god tro. Vi ugleser ingen.

Telefonen ringer. Han ler litt, smiler unnskyldende.

– Alltid på vakt.