Med maur i rumpa og bøker i hendene

Selv om Hanna Malene Lindberg har et engasjement som strekker seg i mange retninger, verdsetter hun også kunsten å sitte helt, helt stille.

Publisert Sist oppdatert

Det er tirsdag ettermiddag, og gårsdagens tåke har lettet. Hanna Malene Lindberg kommer syklende mot oss på en rød sykkel med et skilt påmalt ordet «Ugress». Hun kommer rett fra Dragvoll, og er i gang med masterskrivingen igjen etter å ha vært med på å arrangere Ugress-festivalen.

Fakta

HANNA MALENE LINDBERG

Født: 16. oktober 1991

Fra: Oslo

Studerer: Allmenn litteraturvitenskap

Medlem av: Litterært Kollektiv, en frivillig organisasjon som fremmer litteratur og kultur i Trondheim

FIRE KJAPPE

Hvilken litterær karakter vil du helst være?
Astrid Lindgrens Marikken som hopper rundt fra hustak til hustak.

Hvilken litterær karakter er du?
Jeg er jo lillesøster, så jeg er vel egentlig Lisbeth. Den snusfornuftige dumme lille­søstera som stikker en ert i nesa.

Hva får deg til å le?
Jeg ler av mye (deriblant av folk som tryner), men ikke revyer. Men jeg har vært med SIT, så jeg kan kanskje ikke gå rundt å si at jeg ikke liker revyer.

Hva får deg til å gråte?
Veldig mye. Gode setninger og triste filmer. Jeg lever meg veldig inn i ting. Jeg både ler mye og gråter mye, og det kommer kanskje av at jeg føler mye!

Vi møtes på Ladestien, og Hanna tar oss til en bratt sti som fører oss ned til en knaus som ligger ut mot fjorden. Dette er favorittstedet hennes.

En påske var Hanna på familiens feriehus på Karmøy og fisket. Hun bestemte seg for å begynne å fiske i Trondheim også, og letingen etter det perfekte stedet begynte. Da hun og en venn badet i Korsvika, oppdaget de knausen litt lenger borte. De bega seg ut på en strabasiøs ferd langs steinene.

– Siden har dette vært et sted jeg kan dra for å fiske, bade og slappe av. Når jeg er her blir jeg påminnet at alt jeg vil ha i livet er tid, og at alt man konstant driver med ikke er så jævlig viktig, sier hun.

–Jeg er også veldig glad i havet. Det er veldig beroligende. Alt virker litt mindre farlig når man er her ute ved vannet.

Det hun sier forsterkes av lyden av bølgene som slår mot steinene.

Vanskelig å trøste

Hanna er engasjert. Ei jente med mange følelser.

– Jeg blir veldig glad og synes nye opplevelser er dritgøy! Men så kan det gå andre veien også, og av og til tenker jeg at jeg ikke kan noenting, og da lurer jeg på hvorfor jeg gidder. Selv om jeg ser overdrivelsen i mine egne tanker, så klarer jeg ikke helt å slippe det, sier hun, og legger til:

– Jeg er en vanskelig person å trøste, for uansett hva du sier, så har jeg tenkt på det før. Det beste er å gå seg en tur. Dra hit, da går det bedre.

Gi mer faen

En gang foreldrene hennes var på et foredrag med Thomas Hylland Eriksen, ble Eriksen spurt om å snakke saktere. Han svarte: «kan ikke du tenke fortere!» Hanna har den samme holdningen til verden.

– Kan ikke alle bare være med! Dette er tempoet vi skal ha, sier hun, mens hun knipser oppspilt.

– Så kan vi alle sammen løpe litt for fort og kræsje en gang eller to.

Likevel er en av Hannas yndlingsdiktsamlinger Superlangsom av Kristian Bergquist.

– Et av diktene handler om å gi faen. Man burde virkelig gi mer faen, men jeg synes det er veldig vanskelig. Det verste rådet jeg får er «gjør så godt du kan». Skal man gjøre så godt man kan på alt sliter man seg ut. Av og til må man velge.

Lyst til å gjøre alt

Hanna vokste opp på Røa i Oslo. Da hun var ferdig på videregående gikk hun ett år på Romerike Folkehøgskole for å sjekke ut om kostymedesign var noe for henne. Det var det ikke. Hun ville ha mer teori.

– Jeg flyttet til Trondheim for å studere arkitektur. Ironien er slående, for det er jo ikke så mye teori på arkitekturstudiet.

Hun forteller at foreldrene hennes er arkitekter, men også de har mange ulike interesser og har studert mye forskjellig. Det samme gjelder Hannas storesøster. Litteraturvitenskap var et av de få fagene ingen i familien hadde studert.

– Jeg liker teori og jeg liker å lese. Jeg tok en pause fra arkitektstudiet og begynte på lektor i nordisk, men tok noen fordypningsemner i litteratur på siden.

Hun fant ut at når hun først skulle slutte på arkitektur for å gjøre det hun virkelig ville, kunne hun like godt bli litteraturviter.

– Men jeg søkte også på FysMat etter førsteåret på arkitektur og vurderte å bli astrofysiker, sier hun ivrig.

– Jeg har fortsatt litt angst for at jeg kanskje skulle ha blitt lege. Jeg har lyst til å gjøre alt.

Se verden på nye måter

Det fine med litteraturen for Hanna er at den kan kobles opp mot andre andre interesser.

– Litteraturen er et blikk på virkeligheten. Den gir deg verktøy til å håndtere verden på, selv om den er subjektiv. Det er viktig å anerkjenne at synet vårt på verden farges av den vi er, men det betyr likevel ikke at synet vårt er irrelevant. Litteraturen får oss til å se verden på nye måter.

Hun minnes da faren hennes leste Dag Solstad og Jon Michelets bøker om VM i fotball, og lo høyt selv om han ikke likte fotball.

– Det var det første møtet mitt med forholdet mellom litteratur og virkelighet. Da forsto jeg ikke hvordan han kunne synes det var morsomt. Nå har jeg skjønt at i litteraturen kan man behandle et tema på ulike måter. Det gjør at du kan lese om noe du ikke interesserer deg for, men likevel bli engasjert.

«Det årne sæ»

Etter at Hanna flyttet til Trondheim har hun engasjert seg i mye ved siden av studiene. ISFiT var hennes første møte med studentfrivilligheten. Da hun gikk arkitektur relanserte hun arkitekturtidsskriftet A, og søkte seg inn i Under Dusken for å lære om journalistikk. Så ble hun med i Bokbaren på Radio Revolt, og Studentersamfundets Interne Teater.

Våren 2015 bestemte hun og en gjeng andre kulturinteresserte studenter seg for å lage festival. De stiftet Litterært Kollektiv og arrangerte Ugress for første gang i september samme år.

Hvorfor litteraturformidling?

– Det jeg likte ved å studere arkitektur var at man hele tiden brukte byen. Det savnet jeg da jeg begynte på Dragvoll. Ved å koble sammen forskjellige aktører blir man mer bevisst på hva som skjer på de ulike kulturarenaene i byen.

Hanna synes det er fint å kunne bidra til å gjøre noe for litteraturmiljøet i Trondheim.

– Mange av mulighetene jeg har fått i Trondheim har jeg fått på grunn av Litterært Kollektiv og Ugress. I Trondheim er det mange med mye goodwill, og holdningen «det årne sæ».

Har du tips til andre engasjerte studenter som vil starte en frivillig organisasjon?

– Folk tar deg seriøst hvis du framstiller deg selv seriøst. Det meste går faktisk bra. Jeg tror også at det er litt sunt at det ikke går bra. Det er det jeg burde ha lært meg først i livet. Rådet er å ha tro på at det ordner seg, så pleier det å ordne seg. Og gi litt faen.

Solnedgang og makrell

Sola står lavere på himmelen, og det blir kjøligere. Vi snakker om forholdet hennes til fisking i solnedgangen. Hun ergrer seg over at hun gikk glipp av makrellsesongen i år, og forteller om hvor mye fisk hun får på Karmøy. Røttene fra Vestlandet betyr mye, og familiens feriehus på Karmøy er favorittferiestedet.

Er du tålmodig nok til å fiske utenfor sesongen, når du ikke får napp så ofte?

– Vet du hva, jeg er faktisk det! Det virker kanskje som om jeg har maur i rumpa, men jeg liker å sitte stille og fiske eller lese. Jeg liker å gjøre ting, men jeg liker også å sitte helt stille. Det er derfor jeg liker meg på dette stedet.

Har du noen drømmer for framtida?

– At folk skal fortsette å bry seg, også når man slutter å være student. At man aldri helt skal komme fram. At jeg alltid har lyst til å lære noe nytt. Det er de to ytterpunktene i livet mitt: det er den delen som vil gjøre alt og studere alt, og så er det den andre delen av meg som ikke har lyst til noen ting, som får meg til å tenke at ikke jeg får til noen ting. Begge deler er litt slitsomt, men den første er morsommere enn den andre.

Sola går snart ned. Hanna tar sykkelen og suser videre.

Journalist Guro Slåstad har deltatt i arbeidet med festivalen Ugress. Hanna Malene Lindberg har tidligere vært journalist i Under Dusken.

Powered by Labrador CMS