Poeten på flukt

Typisk norsk

Typisk norsk er en portrettserie i Under Dusken. Her møter du ulike mennesker som bryter med typiske, norske stereotypier.

November viser seg fra sin verste side denne dagen: Det snør og regner om hverandre. Raïs møter opp en halvtime for sen i t-skjorte og hettegenser, tilsynelatende helt uberørt av kulden. Til tross for stiv kuling vil han sitte utendørs.

– Jeg trodde det var tirsdag. Jeg skriver bok akkurat nå, så jeg har ikke sovet siden i går, sier han beklagende.

Slik er gjerne hverdagene hans. Raïs jobber frilans som journalist og forfatter, i tillegg til å være fredsforsker. Noen ganger kan det ta mellom tre og fire måneder mellom oppdragene. Da blir han gjerne sittende å skrive i flere døgn.

– Jeg begynner å skrive, og da klarer jeg ikke å slutte midt i. Da blir jeg heller sittende oppe hele natta, forteller Raïs.

Flyktet til fots

«Forlat landet eller dø», var beskjeden den da 19 år gamle poeten, journalisten og forfatteren fikk. Krigen i hjemlandet, Den demokratiske republikken Kongo, drev Raïs og familien på flukt.

– Jeg gikk 2000 kilometer til fots vestover i Kongo, og så ble jeg sendt østover igjen.

Han ble dyttet til Rwanda, videre til Burundi og så til Uganda. Ingen av landene ville ta ansvar for flyktningene. Raïs hadde ingen identitet, og var statsløs.

– Du blir banket opp, torturert, sendt videre, arrestert for å være spion, og du ser folk som blir drept. Du blir nesten drept selv, forteller Raïs.

FN ga Raïs, søsknene og foreldrene valget mellom Australia, USA, Canada og Norge. Norge var noe nytt. Familien endte opp i Klæbu.

– Jeg visste ingenting om Norge. Det eneste jeg visste om var fisken.

Brukte stemmen sin

Raïs Neza Boneza

Født: 7. januar 1979.

Fra: Født i DR Kongo, bor nå i Trondheim.

Aktuell som: Fredsforsker, frilans journalist, og forfatter.

Hjemme i Kongo hadde Raïs' familie mange bøker. Faren var opptatt av at Raïs skulle lese, men ønsket at sønnen skulle bli ingeniør. Som barn leste derfor Raïs mye, spesielt bøker for et mer voksent publikum. Raïs ble interessert i poesi og lyrikk, og begynte å skrive selv. Familie og venner pleide å leie ham inn for å skrive deres kjærlighetsbrev.

– Betalingen var en kinobillett. Det fungerte alltid, sier Raïs og ler.

Etter hvert ble Raïs mer engasjert. Han ble interessert i journalistikk og politisk aktivisme. Stemmen hans kunne brukes til å forandre. Raïs ga ut sin første bok i 1998, det samme året som krigen i Kongo brøt ut for fullt. Boka var lyrikk om kjærlighet. I Burundi ble den sensurert.

– Myndighetene trodde jeg skrev om politikk. Det er ganske rart at dikt om kjærlighet kan bli til politikk som må sensureres.

Underveis i flukten havnet Raïs i Uganda. Her begynte han å skrive igjen. I Norge fullførte han sin største suksess, Nomad: The Refugee Poet.

– Jeg oppdaget at man kunne bruke poesi til aktivisme. Poesi kunne samle folk.

Ingen utopi

I Kongo så Raïs hvordan tilliten mellom mennesker ble mindre, og krigen brøt ut. Poesien og litteraturen var en måte å samle folket på igjen. Kunnskapen hans om krig fikk Raïs til å søke til freden og bli fredsforsker. Fred er noe konkret, mener han.

– Fred er ikke noe du kan filosofere over eller be til Gud om. Det handler først og fremst om mennesker. Om å løse konflikten, forklarer Raïs.

For å løse konflikter må man velge mellom vold og ikke-vold. Raïs har troen på det ikke-voldelige. Ifølge ham handler det om økonomi, religion, filosofi, og sosiologi.

– Vi trenger en måte å finne sammen på. Vi trenger harmoni i verdenssamfunnet. Fred er ingen utopi. Det er veldig praktisk.

Sola i hjertet

Fire kjappe

Hva er ditt beste minne? 25-årsdagen min. Da samlet alle vennene og familien min seg i Klæbu og Trondheim. Det var en kveld ingen av oss glemmer.

Hvor er du om ti år? Da gjør jeg det samme som jeg gjør nå.

Hva er ditt favorittsted? Trondheim.

Hva mener du er typisk norsk? Å delta i samfunnet.

Gjennom jobben har Raïs reist mye. Han har vært i konfliktområder som Nigeria og Sør-Sudan. Som journalist kan han reise til områder han normalt ikke ville sluppet inn i. Noen ganger vet han ingenting om språket eller kulturen før han reiser. Raïs sier han opplever selve livet når han får kultursjokk. Han elsker det. Et slikt sjokk fikk han i Norge. Det var vinter da han ankom, og på bilturen fra Værnes til Klæbu sank temperaturen til under 20 minusgrader.

– Språket var vanskelig. Jeg gikk på skolen og lærte bokmål, og da jeg kom ut snakket folk trøndersk, forklarer Raïs.

Han opplevde nordmennene som reserverte og vanskelige å få kontakt med.

– Det tror jeg har endret seg og blitt bedre. Det kommer flere utenfra som forandrer folket, slik som meg. Jeg kom til Norge med sola i mitt hjerte.

Har forandret seg. Raïs føler at han har forandret seg etter han kom til Norge.

– Når jeg møter vennene mine i Frankrike sier de at jeg har forandret meg. Jeg forstår ikke humor på fransk på samme måte som før. Da jeg kom til Norge syntes jeg ikke norsk humor var morsomt. Det gjør jeg nå, forteller han.

Raïs kunne aldri tenkt seg å flytte fra Trondheim. Han føler seg som en del av det norske samfunnet. Han har blitt mer reservert enn før, og trives bedre alene. Samtidig blir han frustrert over hvordan de fleste ser på Afrika. Raïs forklarer at hans barndom i Kongo på mange måter lignet norske barns oppvekst. Han husker fortsatt sitt første videospill.

– Når folk tenker på Afrika tenker de på krig, sykdom og fattigdom. De snakker om Afrika som ett land, når det er over 50 land, sier Raïs.

– Alle disse folka går rundt med mobiltelefonene sine og er på internett. De forstår ikke at det som er inni mobilen kommer fra Afrika.

Alle har en psykolog

Som utlending er det vanskelig å integreres i Norge, mener Raïs.

– Det snakkes om at alle må integreres, men det går bare én vei, sier han.

Raïs forklarer at mange han kjenner sliter med å få norske venner og bekjentskaper. Det handler om en dyp kultur.

– Vikingene dro til andre land på sommeren, drepte og voldtok, men ellers ville de ikke ha noe med andre å gjøre. De hadde ingen kultur for å ønske andre velkommen. Kanskje den kulturen henger igjen, spør han.

Han er fast bestemt på at det norske samfunnet er i endring.

– De mest rasistiske sier alltid at vi må holde fast på den norske kulturen og det typisk norske. Det er bortkastet tid. Kulturen vil alltid endre seg, forklarer han.

Nordmenn bruker lang tid på å bli venner, og tar tid å komme nært inn på. De liker ikke å snakke sammen, og spesielt ikke om problemer. Om du har et problem eller er lei deg burde du snakke med vennene dine eller familien din, mener Raïs.

– Alle nordmenn har en psykolog som de snakker med om problemene sine. Og så har den psykologen en annen psykolog, som har enda en psykolog. Så går alle der og blir syke av problemer, forklarer han.

– Nordmenn er syke i hodet.