Regissørenes Robin Hood
Mads Bones synes det bare er en bonus å få slakt i studentaviser.
– Noe av det kuleste med å være tilknyttet en teaterinstitusjon er å få kjenne på vingespennet sitt. I det ene øyeblikket resiterer man Shakespeare, før man plutselig synger i en hovedscenemusikal. Karrieren min har rommet mye forskjellig.
Mads Bones
Aktuell med: Skuespiller i Kong Ubu og Spellemann på taket, og regissør i Juleevangeliet - The Smash Hit Musical.
Ditt råd til trondheimsstudenten?Ikke arrangere Nazi-fest på Samfundet. Tenke seg godt om når man har politisk ukorrekt-fest.
Guilty pleasure? Lots of it. Bare at jeg er fascinert av musikalsjangeren er noe.
Beste kulturopplevelse? «Å være eller å ikke være», i Maxim Gorki Theater i Berlin.
Kjendis du vil bo med? Jeg er ikke fan av kjendiser.
Frykter du døden? Ja, men jeg håper at «det» fortsetter på et eller annet vis.
Mads Bones, skuespiller og regissør ved Trøndelag Teater, forteller at man får gjort mye forskjellig i et scenehus med vidt sjangerspenn. Selv er han fast ansatt ved byens teater, og kunne ikke tenke seg å opprette et friteater hvor kun hans egne produksjoner ble satt opp.
– For min del er det avgjørende å utfordres innenfor flere sjangre og format. Ellers råtner man bort.
Skaper tilsvarende testikkel-suksess
Bones har drevet med teater siden sju-åtte-årsalderen og gjorde sin debut på Trøndelag Teater i musikalen Jesus Christ Superstar (2000). Noen år senere stod valget mellom en utdannelse i regi eller skuespill. Sistnevnte vant i første omgang.
– Mange av regissørforbildene mine har en skuespillerutdannelse i bunn. I likhet med dem har jeg ikke slått fra meg regissørkarrieren, forteller Bones ivrig.
I sommer regisserte han Rai Rai i Sherwoodskogen, og i samarbeid med Olve Løseth og Kyrre Havdal satte han opp spelsparodien og sommerhitten Slaget på Testiklestad. Bones forteller at årets juleoppsetning, Juleevangeliet – The Smash Hit Musical, er et resultat av trekløverens ønske om å skape en tilsvarende testikkel- suksess.
Frie tøyler på ikonisk historie
Bones er kjent for å sette en ny drakt på kjente og kjære historier. Juleevangeliet – The Smash Hit Musical er intet unntak, og settes opp for andre år på rad. Satirekomedien leker med iscenesettelsen av Jesu fødsel, men Bones er klar på at kristendomskritikk ikke er en del av bildet.
– Vi var ikke interessert i å utfordre synet på kristendommen i Norge, det var sånn man gjorde på 70-tallet. Stykket fokuserer derimot på å utfordre publikums syn på performative rammer. Samtidig poengterer Bones at det antakeligvis ikke er et stykke man grubler på i mange måneder.
– Jeg håper publikum blir humoristisk fillebanka i to og en halv time, og går derfra som et rikere og lykkeligere menneske, forteller Bones.
Lokke de oppvoksende generasjoner
Som regissør trives han best med å skrive hovedscenemusikaler. Ifølge ham selv ligger spenningen i å kommunisere med store grupper mennesker som ikke nødvendigvis er utlært i scenekunst fra før. I likhet med Robin Hood bidrar han til tilgjengelig teater til folket.
– Èn ting er sikkert: Hvis vi ikke klarer å friste de oppvoksende generasjoner inn i teateret så er det en utdøende kunstform. Derfor var det veldig gøy å jobbe med Rai Rai i Sherwoodskogen, og skape et univers tilgjengelig for alle mann alle.
Med disse ord vender Bones seg mot journalisten og fotografen, og spør om det var noen av oss som skrev anmeldelsen «Rai Rai til folket» om musikalen Rai Rai i Sherwoodskogen. Det kan nevnes at anmeldelsen kommenterer musikalen med «millioner av fluer kan ikke ta feil – spis møkk». Journalisten nikker smilende og avventer reaksjonen fra regissøren.
– Den har vi kost oss så inni granskauen med!
Videre forteller Bones at han ikke ønsker at det alltid skal være teater til alle, men at det skal være teater til alle også. Han synes det er kult å klare å lokke et bredt publikum til hovedscenemusikaler, og det er bare er en bonus når «det går mann av huse».
– Vi opplever at publikummere, teaterbransjen, og de aller fleste mediehus, bortsett fra Under Dusken, mener dette er strålende topp.
