Studentenes Talerør

Hun gikk rolig langs brygga. Selvfølgelig gjorde hun det. Bestefar hadde alltid sagt at hun skulle gå forsiktig så hun ikke falt uti det kalde vannet. Bak henne gikk tvillingbroren, hånd i hånd med bestefar. Han ville egentlig ikke bli med siden han nettopp hadde tapt.

Rett før de skulle i båten, hadde de endt opp rullende rundt i gresset. De lekesloss ofte, og hvis det var opp til henne hvem som vant, var det hun hver eneste gang. Og da ble ikke tvillingbroren spesielt fornøyd. Vannet skvulpet lett mot bryggekanten og båten vugget rolig fram og tilbake. Tale elsket å være med bestefar ut i båten. Det var alltid så rolig, men likevel veldig morsomt. Båten deres var mye mindre enn alle de andre, men det var akkurat det som gjorde den lille reisen mer spennende.

Konkurranseinstinkt

Tale Bærland ler forsiktig når hun tenker tilbake til tidligere tider. Somrene hos bestemor og bestefar i Telemark var de aller beste, men hun beskriver barndommen som generelt bra. Som minstemann, sammen med tvilling- broren, ble de vant til å passe på så de ble hørt i mengden.

– Man merker ikke konkurranseinstinktet mitt før jeg er aktiv med noe, som for eksempel beer pong.

Hør intervju med Tale i Dusken podkast

Sport ble en stor del av livet hennes som barn, og fotball og håndball var favorittene. Konkurranse-instinkt har alltid vært en sentral egenskap hos Tale. Da hun gikk i 6. klasse spilte de i finalen i Stavern-cupen i håndball, og tapte mot erkerivalen Asker.

– Finalen i Staverncupen var kanskje noe av det verste som kunne skjedd meg på det tidspunktet, og jeg husker jeg ble veldig sur og skuffet, sier Tale og ler.

Som barn ble hun oppfordret til å være seg selv og jobbe hardt for det hun ønsket seg for framtiden. Hun satte seg ofte mål, og jobbet hardt mot dem. Nå i ettertid angrer hun på at hun ikke brukte mer tid på å se rundt seg.

– Jeg hadde en kjempefin vennegjeng som alltid var der for meg. Likevel angrer jeg på at jeg ikke så de som ikke fikk være med i gjengene da vi var mindre. De fortjente bedre.

Samhold i nybyen

Etter hvert nærmet tiden seg for å velge studie, og siden hun hadde studert realfag på videregående ble hun invitert til NTNU gjennom «Jentedagen». Der fikk hun et innblikk i studiehverdagen i «Norges beste studentby», og falt pladask.

Hun flyttet til Trondheim høsten 2011, og Norge hadde nylig vært gjennom et forferdelig og urett-ferdig terrorangrep. Alle var nervøse, spente og følte seg utrygge, og da spesielt de nye studentene.

– Jeg husker de første ukene utrolig godt. Likevel er inntrykket jeg sitter igjen med samhold. Over alt var det fokus på det å ta vare på hverandre, noe som var veldig betryggende for de nye studentene, deriblant meg.

Miljøforkjemper

Hun meldte seg inn i linjeforeningen for studentene ved energi og miljø (Emil) ved NTNU, og ble etter hvert leder for miljøkomiteen deres. Både linjeforeningsavisen og revyen sto høyt på gjøremålslisten, men også kursing av energirådgivere. For miljøet har alltid stått Tale nært, og flere ganger har hun kjent stor frustrasjon for små ting som kunne vært unngått.

Tidlig startet Tale med å teste ut nye måter å leve miljøvennlig på. Blant annet valgte hun å leve uten plast en hel uke. Det gikk ut på å ikke kjøpe inn noe som var pakket inn i plast. Verken mat, drikke eller noe annet.

– Jeg forstår hvorfor folk kvier seg med å leve miljøvennlig. Det var utrolig vanskelig, men likevel så utrolig viktig. Jeg var usikker på om jeg klarte å gå en uke uten å kjøpe inn noe i plast, men det gikk og jeg endte opp med å spise mye hjemmelaget mat for en gangs skyld, forteller en smilende Tale.

På tide

Hun gikk rolig langs radene med seter. Selvfølgelig gjorde hun det. Inni seg dunket hjertet hardt, og hun kjente at den ene hånda hennes skalv lett. Det var nå eller aldri. Da hun kom opp på scenen prøvde hun hardt å holde seg rolig, men da hun så at alle så på henne, kjente hun nervøsiteten komme likevel.

Det er nesten så hun ikke husker svarene hun selv ga på spørsmålene som ble stilt. Antageligvis sa hun ikke noe dumt. Hvorfor skulle hun gjøre det?

Hun prøvde å tenke tilbake på hva hun nettopp sa til den store folkemengden, men et nytt spørsmål blir stilt og hun rekker ikke alt samtidig. Bare hun ikke sa noe dumt.

Alt for Samfundet

Et par år etter å ha flyttet til Trondheim valgte hun å søke seg inn i ISFiT. Hun hadde vurdert det en stund, men hadde valgt å fokusere på linjeforeningen og å komme godt inn i klassemiljøet i stedet.

Hun fikk et innblikk i Samfundet, og det var ikke tvil om at dette var noe hun ønsket å fortsette med. Her hadde hun hatt de morsomste kveldene og arrangementene, både på UKA, quiz på Edgar eller bare en burger på Lyche.

Neste steg på veien ble markedsføringsgjengen for Samfundet, hvor hun har jobbet frivillig i fire år. Det var ikke nok for Tale, og hun valgte å hjelpe til under ISFiT 2017 også.

– Jeg har gitt mye for Samfundet, og hatt det som førsteprioritet. Jeg har også tatt litt permisjon fra studiene de siste årene for å få alt til å gå opp.

Fram, ikke tilbake

Tale følte at hun måtte ta et nytt steg, og valgte å søke som leder for Samfundet. Hun stilte, kjempet og vant. Endelig kunne hun ha en stemme utad og være med på å styre hva studentene får.

– Samfundet har vært med på å forme livet mitt i Trondheim helt siden jeg kom første gangen. Jeg hadde lyst til å gi noe tilbake, og følte dette ble det rette valget.

Nå ser hun fram til å forme Samfundet og påvirke studentenes hverdag. Fokuset framover blir valget og valgkampen. Debatter og andre arrange-ment skal arrangeres, og håpet er en rekordhøy valgomslutning blant studentene i Trondheim.

– Det er utrolig viktig for oss å gi studentene et godt debattilbud, og da vil vi først og fremst fokusere på valget til høsten, legger Tale til.

Men hun føler ikke dette er helt nok. En viktig del av målet hennes framover er å inkludere de inter-nasjonale studentene. Hun har snakket med mange internasjonale studenter og har fått inntrykket av at flere ønsker å engasjere seg, men også være med på det norske studenter gjør. For ifølge Tale skal Studentersamfundet være en samlingsplass hvor alle studenter er velkomne.

Opp, ikke ned

Hun går opp mot scenen igjen. Denne gangen går hun ikke rolig lenger. Hun smiler og ler, og ser flere kjente fjes som gjør det samme. Endelig er hun ferdig. Den nervepirrende ventingen har vært nesten uutholdelig. Og nå har resultatet kommet.

Hele salen er full av folk, og alle står. Applausen runger i Storsalen på Studentersamfundet når Tale når scenen. Skuldrene synker et par centimeter, og det føles ut som om noen løfter vekk en stor ryggsekk.