Tilbake til politikken

Fjoråret ble preget av mye fokus på fusjon og omstrukturering. Marte Øien ser fram til å jobbe nærmere studentene igjen.

Publisert Sist oppdatert

Det er starten på et nytt semester, og Gløshaugen er allerede full av studenter. På Studenttingets kontor i andre etasje på Gamle Fysikk plan legger Marte Øien ukens gjøremål som ny leder. Hun og fire andre diskuterer om det er nok kaffe igjen på kanna til en kopp til.

– Ja, det er bare å sette seg i sofaen så kommer jeg snart, sier Marte. Hun smiler og peker mot møterommet hvor det står en stor, svart sofa. Etter noen minutter setter hun seg ned med meg og kommenterer at sofaen er så myk at man virkelig synker ned.

Studentenes stemme

Marte har vært politisk engasjert siden hun var 15 år, og har gått inn og ut av forskjellige verv siden det. Da hun begynte på Høgskolen i Sør-Trøndelag startet hun sin studentpolitiske karriere som fag- og forskningspolitisk ansvarlig i Studentparlamentet der. I jobben sin er Marte opptatt av at studentene skal få mer innblikk i hvordan Studenttinget jobber, og ønsker å få fram at de er der for å hjelpe dem.

– Vi sitter i alle råd og utvalg som tar avgjørelser som berører studentene, som for eksempel ansettel sesprosesser. Vi sitter også fast i dekanmøtene som er en gang i uka, hvor rektor og dekanene diskuterer alt som rører seg på NTNU.

Marte har en mild og rolig stemme, og det er tydelig at hun vet hva hun snakker om.

– Det er klart at det tar tid å få gjennomslag for ting. Det er mange prosesser og det er mange ledd hver sak skal gjennom, for det er mange som jobber på NTNU.

For Studenttinget ble fjoråret i stor grad preget av fusjonen. Marte forteller at de nå er opptatt av at alle tilhører samme skole, og de jobber derfor hardt for å skape en fellesskapsfølelse.

– Vi har fått en helt ny struktur på Studenttinget fordi vi har vært nødt til å sammenslå det som tidligere var fire studentdemokratier. Da har vi hatt mye fokus på hvordan vi skal klare å få det til på best mulig måte og allikevel være inkluderende overfor alle.

Hun lener seg fram og gestikulerer, men stemmen er fortsatt rolig.

– Det var en lang og tung prosess hvor det hele ble avgjort i høst. Studenttinget som satt i fjor var tålmodige på møter og tok veldig gode avgjørelser, så vi er alt i alt veldig fornøyd med hvordan studentdemokratiet har blitt.

Fakta

Marte Øien

  • Alder: 26 år.
  • Fra: Ålesund.
  • Aktuell med: Ny leder i Studenttinget NTNU.
  • Leser: Når det mørkner av Jørn Lier Horst.Ser på: Suits.

Tenke selv

Marte kommer fra en militærfamilie, og forteller at hun har flyttet mange ganger.

– Jeg liker å si at jeg er fra Ålesund, hvis man skal ha et sted å kalle hjemme. Jeg pleier å si at jeg er sunnmøring.

Hjemme har Marte blitt utfordret av foreldrene til å tenke selv, og hun smiler lurt når hun blir spurt om det er her engasjementet kommer fra.

– Jeg vil tro at jeg har med meg litt hjemmefra, ja. Jeg har foreldre som har vært flinke til å stille kritiske spørsmål, så man er nødt til å komme med litt reflekterte svar. Man kan gjerne ta en diskusjon hjemme, sier hun.

Siden hun bruker mye tid på kontoret spiller Studenttinget en stor rolle også i det sosiale livet hennes. Hun ler litt .

– Vi liker jo å se på oss selv som en litt sånn dysfunksjonell familie her.

Skifte fokus

Selv om det er stor åpenhet blant de ansatte i Studenttinget synes Marte det er skummelt å si noe om hva hun ønsker å gjøre annerledes enn forrige leder.

– Det er klart at jeg har konkrete mål og planer. Jeg har veldig lyst til at, hva skal jeg si, den jevne student på NTNU skal få med seg hva vi driver med og hvem vi er.

For å få til dette tror Marte det er viktig å gjøre seg mer synlig, både på skolen og i sosiale medier.

– Jeg tenker at vi kan være flinkere til å være synlige blant studentene og bare slå av en prat. Vi kan også stå på stand og ha gratis kaffe, uten å måtte promotere ting, men heller bare for å se hva som rører seg.

– Det er også viktig å ta pause når man trenger det. Vi er ikke supermann, noen av oss.

Hun mener det er viktig å huske på at det er flere campuser enn Gløshaugen, og at de må prøve å være synlige overalt.

– Vi kan også være flinkere til å bruke facebooksida vår og vise hvilke saker vi får gjennomslag for. For det er en del i løpet av året.

Marte håper også at de klarer å jobbe mer med politiske saker, og at det etter hvert kan handle mer om hva studentene ønsker.

– Det er klart, de siste årene har vært veldig fusjonsprega. Det her blir et år hvor vi kan ha litt mer fokus på politikk igjen, så det vil bli løfta en del mer politiske saker i Studenttinget.

Engasjement

Det å engasjere seg i noe mener Marte at er en viktig del av studietiden. Hun synes det er bra at vi har så mange studentorganisasjoner å delta i.

– Jeg vil nesten tørre å påstå at uansett hva du engasjerer deg i, om det så er rumpeldunk – som jeg egentlig synes er fascinerende og har veldig lyst til å prøve – så finner du det.

Hun tenker seg om og får et mer alvorlig drag over ansiktet.

– Det er også viktig å ta pause når man trenger det. Vi er ikke supermann noen av oss. Vi har alle møtt på den ene fartsdumpen etter den andre, og jeg tror ting blir lettere å takle hvis du har noe å engasjere deg i utenom studiene, sier hun.

Hun innrømmer at hun ikke er så flink til å ta seg nok pauser selv, og forteller at hun ofte kan ta med seg jobben hjem.

– Men vi er flinke til å passe på hverandre her. Ser vi at det er noen som har litt mange jern i ilden så minner vi hverandre på at det er lov til å ta pauser.

Hønemor

Marte har full kontroll når hun snakker om hva Studenttinget jobber med og hva de kan gjøre bedre, men når hun skal finne ordene for å beskrive seg selv er det litt vanskeligere. Hun kikker tenkende ut i luften før hun svarer.

– Jeg tror først jeg vil beskrive meg som veldig positiv og glad, stort sett alltid smilende og fornøyd. Jeg er også litt desorientert av meg, jeg eier ikke retningssans i det hele tatt.

Hun bruker ikke lang tid på å komme på et eksempel.

– Første gang jeg skulle på Gløshaugen og finne fram til Stripa – jeg skulle ikke lenger enn fra Handelshøyskolen, altså opp bakken – så gikk jeg i en halvtime før jeg måtte ringe konsulenten min og spørre hvor jeg var.

På leting etter et siste ord for å beskrive seg selv må Marte tenke seg nøye om. Det ender med at hun går og spør de andre på kontoret, og når hun kommer tilbake etter noen minutter smiler hun.

– De var enige i at jeg er blid og positiv og i at jeg ikke har retningssans. Det siste var visst hønemor. Hun ler litt og kikker ut av vinduet mot Sentralbygget på andre siden av gata, før hun ser på meg igjen.

– Så kan man jo velge selv hva man legger i det, avslutter hun med et lurt smil.