Tortur, tvangsekteskap og traumer

Etter at Marina Nemat ble fengslet i hjemlandet Iran har hun brukt erfaringene sine til å hjelpe andre. Likevel har hun aldri følt seg modig.

Publisert Sist oppdatert

Jeg skjønte tidlig at jeg ikke hadde noen verdi. Jeg visste at mennene slapp unna. At de kunne gjøre ting jeg ikke engang kunne forestille meg. Det er et skummelt sted å være for hvem som helst, men spesielt for en sekstenåring.

Vi sitter i den lyse og moderne lobbyen til Thon Hotell Gildevangen. Gigantiske taklamper henger ned fra det høye taket. Det er ingen andre gjester i nærheten, men latteren til de to resepsjonistene bærer helt bort til der vi sitter ved det innerste bordet. De driver med bygningsarbeid ved resepsjonen, og arbeidere går inn og ut døren rett bak oss. Marina Nemat er likevel fokusert på samtalen. Jeg hadde hørt ordet tortur, jeg hadde hørt ordet henrettelse. Når du opplever det selv er det noe helt annet. Først kommer frykt, så kommer panikk. Så sjokk. Når du er i sjokk, da er du ikke i stand til å kjenne andre følelser. Det er en tilstand av nummenhet. Det å høre en annen person skrike i smerte, men ikke føle en eneste ting, er rart.

Ville ikke se stygg ut

Hun forteller om da hun som sekstenåring ble arrestert og plassert i det beryktede Evin-fengselet i Teheran. Hun og vennene hadde demonstrert mot det nye regimets lover, som blant annet forbød sminke.

Fakta

Marina Nemat

Alder: 51 år.

Fra: Oppvokst i Iran. I dag bosatt i Canada.

Stilling: Menneskerettighetsforkjemper.

Aktuell med: Gitt ut to memoarer, Prisoner of Tehran og After Tehran: A Life Reclaimed.En av innlederne på ISFiT-arrangementet «Discrimiligion - Christianity and Islam».

– Vi hadde ikke lyst til å være stygge, sier hun og hever de velformede øyenbrynene sine.

Marina virker rolig og avbalansert i det hun i detalj beskriver hvordan hun ble bundet fast til en seng, fikk fotbladene pisket og hvor vondt det var. Hun framstår ikke som sårbar. Det er som om den delen av livet hennes har blitt en fortelling, noe hun gjerne snakker om, men har distansert seg fra.

– Jeg måtte le, for jeg så ut som Snurre Sprett. Føttene var så store sammenlignet med kroppen. De hadde hovnet opp. Da jeg lo, trodde de at jeg kjempet imot, så de slo meg enda mer.

Ikke et menneske

Bygningsarbeiderne går fram og tilbake, men Marina ser ikke ut til å registrere det. Skiftene mellom glede og alvor går fort.

– Jeg lærte veldig tidlig at jeg ikke var et menneske lenger. Du gjør ikke sånt mot et menneske. Du gjør ikke sånn mot en hund. Du gjør ikke sånn mot en maur. Du gjør ikke sånt mot et levende vesen.

Hun gestikulerer med hendene før hun folder dem på bordet igjen.

– Det er viktig å forstå hvor alvorlig tortur er. Det er en forbrytelse mot menneskeheten. De sier at de torturerer for å få informasjon. Det er løgn. Jeg ville ha innrømmet at jeg var Jesus Kristus under tortur, jeg ville ha innrømmet at jeg var en CIA-spion. De ga meg dokumenter å signere, og jeg signerte alle. Jeg leste ikke et eneste av dem, forteller hun.

– Så nei, tortur er ikke for å få informasjon. Det er heller ikke for å drepe deg. Da finnes det mange enklere metoder. Tortur er for å drepe menneske-sjelen. Når de får det til, stopper de. Når de ikke får det til, dør du. Da henretter de deg.

«A greater good»

Opplevelsene i fengselet har endret henne fundamentalt.

– En opplevelse som det er ikke som å ha en dårlig ferie eller å være i en bilulykke og skade ryggen. For det var ikke et uhell. Andre mennesker bestemte seg for å gjøre det mot meg. De påstod at de gjorde det for Gud, nasjonal sikkerhet, for landet. Det var ikke det det handlet om. Folk som torturerer påstår alltid at det er for «a greater good».

Hun bruker Hitler, Stalin og Trump som eksempler.

– Hvis du ser på historien, ser du at det har blitt gjort med en million forskjellige unnskyldninger. Handlingen i seg selv dreier seg om makt. Det handler om at ett menneske er alt, mens det andre mennesket er ingenting.

Vitne

Hun ser på seg selv som et vitne, og det er lojalitet til dem som døde som motiverer henne til å fortelle historien sin og å kjempe for menneskerettigheter.

– En av mine beste venner døde i fengselet,
og når jeg tenker på henne, føler jeg forpliktelse. Hun døde. Jeg er fortsatt her. Jeg vil gi henne det ingen andre kan gi henne. Det er det nærmeste jeg kan komme rettferdighet.

Hun har brukt ordet «rettferdighet» mange ganger de siste minuttene. For henne handler ikke frihet om hvem som kan påføre hvem mest smerte eller har den største pistolen, men om moral, å gjøre det som er riktig. Mens hun fortsatt var i fengselet ble hun tvunget til å gifte seg med en av dem som jobbet der. Hun omtaler ekteskapet som «legalisert voldtekt». Hun var flere ganger like ved å ta livet av ham, men er glad for at hun ikke gjorde det.

– Hvis jeg hadde skutt ham hadde jeg mistet friheten min for alltid. Hvis det er én ting jeg er stolt av, så er det at jeg ikke lot hatet vinne.

Føler ikke

På spørsmål om når hun har følt seg mest modig, svarer hun at hun har PTSD og ikke føler det fulle spekteret av menneskelige følelser.

– Jeg føler ikke kjærlighet. Jeg føler ikke hat. Jeg føler ikke frykt. Ikke at jeg ikke føler dem i det hele tatt. Jeg føler en skygge av dem. Et ekko. For eksempel: Jeg har barn, og jeg har en tendens til å overkompensere for mangelen på følelser. Jeg ser at de er glade i meg, og jeg vet at det de føler for meg, det kan jeg ikke føle for dem. Så jeg gjør det vanlige folk gjør når de viser kjærlighet. Jeg vet at hvis jeg lager deg et hjemmelaget måltid, betyr det for deg at jeg er glad i deg. Men jeg føler det ikke.

En av bygningsarbeiderne passerer bordet vårt med en do på en tralle, men Marina enser det ikke. Heller ikke når den tunge glassdøren smeller igjen en meter bak henne.

– Så nei. Jeg har aldri følt meg modig. For å være modig må du føle frykt, og jeg føler ikke.

Praktiske steg

Hun foretrekker å ikke tenke så langt framover. Det eneste hun vet om morgendagen, er at hun skal rekke et tidlig fly.

– Kanskje kommer flyet fram, kanskje ikke, men det tenker jeg ikke på. Mulighetene er uendelige. Hvis jeg skulle tenkt på alt som kunne gå galt, da ville jeg blitt gal. Jeg er en «whatever»-person.

Etter at hun slapp ut av Evin-fengselet som attenåring flyktet hun til Canada. Hun har skrevet to memoarer om opplevelsene sine, holdt foredrag, gitt intervjuer, og jobbet i forskjellige menneskerettighetsorganisasjoner, blant annet for å hjelpe kvinnelige politiske fanger. Selv om hun bruker mye tid på å bedre situasjonen til utsatte grupper, er ikke Marina Nemat en drømmer.

– Hvis jeg kunne forandre én ting med verden? Jeg kan ikke gjøre det. Det er så hypotetisk, som et eventyr. Hvis du bare kunne finne en magisk tryllestav, ikke sant. Jeg har ikke drevet med sånt siden jeg var tolv. I stedet for å sløse tid på det, fokuserer jeg på de praktiske stegene jeg kan ta hver dag for å gjøre verden til et bedre sted. Holde døren åpen for noen, ringe en venn som er syk, skrive et brev til statsministeren. Det er mye bedre enn magiske tryllestaver, for de finnes ikke.

Hun tenker seg om. – Eller, hvis du finner en magisk tryllestav, si ifra til meg.