VOKT DEG FOR VOGT

Én person besvimte etter å ha sett Eskil Vogts nye film: – Jeg ville lage en skummel film hvor man ble litt rystet.

Publisert

– Hvis du gir en pinne til en fireåring, så stikker den gjerne pinnen inn i øyet på en katt for å se hva som skjer.

Eskil Vogt

Alder: 46

Fra: Oslo

Yrke: Regissør og manusforfatter

Aktuell med: Filmene De uskyldige og Verdens verste menneske

Antagelig har filmregissør Eskil Vogt helt rett. Dersom du ikke umiddelbart gjenkjenner navnet hans, har du kanskje likevel heftet deg ved filmtitler som Oslo 31.august, Reprise, Thelma, Verdens verste menneske eller Blind – alle regissert og/eller skrevet av Vogt. Men hvorfor handler hans siste film om hvorvidt barn er moralsk uskyldige?

– Noen ganger stiller folk det spørsmålet med en sånn anklagende, dirrende røst etter å ha sett filmen, for de har følt på så mange ting underveis uten å ha skjønt helt hvorfor. De forventer at jeg skal gi dem et svar, for det må jo være en grunn til at de opplevde alt det ubehagelige.

Ifølge Vogt kan ubehaget en potensielt opplever etter å ha sett hans siste film, De uskyldige, føre til noe godt. Skrekkfilmen handler om fire barn som tar noen svært forstyrrende valg. Filmpublikum blir dermed tvunget til å sette seg i deres sted, og til å tenke tilbake på sine egne liv. Da dukker det kanskje opp minner fra de var små, som «Hvorfor gjorde jeg det?». Vogt minnes nettopp en slik episode:

– Jeg skjøt med luftpistol på en måke en gang, og fikk skikkelig dårlig samvittighet etterpå. Det var viktig for meg, for jeg tenkte etterpå «Stakkars den måken, den har en blykule inni seg nå, kanskje den blir blyforgiftet og dør sakte et eller annet sted.» Da ble det forankret i meg at man ikke skal plage dyr.

Vogt understreker at man ikke nødvendigvis er født god, og at moral er noe man må erverve seg gjennom prøving og feiling:

– Filmen handler mye om den utprøvingen, hvordan man danner seg en moral. Men filmen er jo først og fremst en opplevelse. Det er jo ikke en filosofisk avhandling om ondskap.

Omveien til filmbransjen

Vogt visste tidlig at han ville jobbe med film, men hadde verken familie eller kontakter i filmbransjen:

– Jeg leste et intervju med Paul Schrader, som sa at «Skal du lage film, må du kunne noe annet enn bare film. Studer, gå på universitetet, les». Når du lager film, så rekker du ikke lese så mange bøker.

I stedet for film ble det dermed kunsthistorie, idéhistorie og litteraturvitenskap ved UiO, studier han til undertegnedes stilltiende fortvilelse beskriver som totalt unyttige.

– Du får ikke noe jobb med de fagene, men det var utrolig interessant og veldig berikende. Jeg greide å utvikle meg som menneske på en måte man ikke ville gjort hvis man skulle jobbet seg opp og frem i filmbransjen.

Etter omveien innom akademia søkte Vogt seg inn på den franske filmskolen La Fémis i Paris. Skolen er beryktet for sin tøffe opptaksprosess, som Vogt fikk erfare.

– Da jeg først søkte, trodde jeg at jeg unnslapp å konkurrere mot franskmennene, i og med at Norge ikke var med i EU. Men så hadde visst EØS-samarbeidet utviklet seg, så jeg måtte søke på lik linje med alle andre. Jeg var ikke så god i fransk, så det var skummelt.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">MANGE VEIER TIL FILMBRANSJEN:</span> I stedet for militæret havnet Vogt i Norsk Film AS.
MANGE VEIER TIL FILMBRANSJEN: I stedet for militæret havnet Vogt i Norsk Film AS.

– Eksotisme fra Skandinavia.

På tross av både skriftlige og muntlige prøver, på fransk, kom Vogt inn på den prestisjetunge skolen.

– Jeg tror jeg fikk mye sjarmpoeng på grunn av aksent i fransken. Sånn eksotisme fra Skandinavia.

I Frankrike ventet en annen filmkultur enn den norske. Både ham selv, og venn og senere kollega Joachim Trier søkte seg mot utlandet fordi norsk film rett og slett ikke interesserte dem.

– Frankrike er et land hvor folk setter film veldig høyt, og det er jo kjempedeilig. Der tas det for gitt at film er noe mer enn bare populærkultur, og derfor snakker og skriver de om film på en måte som ikke bare er tommel opp og ned og terningkast, som man får veldig mye av her.

I Frankrike står også ideen om auteuren høyt. Auteuren er et velkjent begrep i filmverden, og vektlegger at en film er regissørens kunstneriske visjon alene. Vogt fant dette tankesettet forfriskende, men understreker samtidig konsekvensene av en slik tankegang.

– Det er vanskelig å lage film, det er så mye håndverk som skal til. Det var det mange i Frankrike som tok for gitt. De hadde endelig kommet inn på filmskolen, og tenkte «da må jeg være veldig flink». Med den tankegangen er det lett for å bli en lat og tilbakelent kunstner.

«Harru fått deg på kassa, sa folk. Ja, sa folk.»

En av kortfilmene Vogt lagde i Paris, Une étreinte, vant i 2003 den norske Terje Vigen -prisen. Sammen med Joachim Trier skrev han også filmen Reprise, som ble svært godt mottatt. Dette førte til at også andre deler av den norske mediebransjen fattet interesse for Vogt, nemlig Harald Eia og Bård Tufte Johansen. Dermed ble Vogt medregissør på andre sesong av Uti vår hage :

– Bård og Harald så midtfilmen jeg lagde på filmskolen, hvor en gutt dytter en jente foran en t -bane. Det hadde ingenting med det de drev med å gjøre, men av en eller annen grunn så tok de en sjans.

I Uti vår hage hadde Vogt blant annet regi på episoden der Harald Eia spilte Oslolosen for første gang. Med ett er det ingen auteur-regissør, men Oslolosen vi prater med:

– «Harru du fått deg på kassa, sa folk.» «Ja, sa folk.»

Vogt ler, og utdyper:

– Jeg husker det var en replikk Atle og Bård ikke syntes var så morsom, som de gjerne ville klippe, men som jeg kjempet for å ha med i episoden. Det ble en ganske stor greie, og første gang jeg fikk noe ut i populærkulturen.

Han fikk imidlertid erfare at det ikke bare var rosenrødt å ha innvirkning på populærkulturen. Det gikk nemlig ut over nattesøvnen.

– Jeg husker å ligge og ikke få sove om natten der jeg bodde, fordi jeg hørte fulle folk som ropte «Harru fått deg på kassa, sa folk. Ja, sa folk.»

Publikum besvimer

Ja, sa også folk i sommer, da Vogt hadde premiere på hele to filmer i Cannes. I tillegg til ovennevnte De uskyldige, var han også medforfatter på Joachim Triers Verdens verste menneske. Begge filmene fikk god mottakelse fra en samlet verdenspresse, men der Verdens verste menneske er en romantisk komedie, er De uskyldige en langt mer uhyggelig fortelling om død og skyld.

– Jeg har en svakhet for horror, skrekk og den type filmer. Så når noen nå sier «Dette er jo en skrekkfilm», så tar jeg det som et kompliment, for jeg ville lage en skummel film hvor man ble litt rystet. Jeg har den luksusen av å lage ting uten å måtte definere dem selv.

Skummel er filmen i hvert fall. Under Norgespremieren i Haugesund, besvimte en publikummer etter endt visning. Vogt har selv en klar formening om hvordan en skrekkfilm virker inn på publikum.

– I en skrekkfilm er kroppen din med. Du får en fysisk reaksjon når du ser vold eller noe eksplisitt. Der jeg tenker at De Uskyldige har noe annet å by på enn Thelma, er de øyeblikkene hvor man får den fysiske reaksjonen.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">STOR SUKSESS I CANNES:</span> Under årets festival hadde Vogt premiere på to filmer.
STOR SUKSESS I CANNES: Under årets festival hadde Vogt premiere på to filmer.

– Mitt mest pretensiøse

Under årets filmfestival i Cannes fikk De uskyldige stående applaus, og Eskil Vogt kunne puste lettet ut over mottagelsen. Regidebuten Blind høstet også lovord fra kritikerne, og mottok i sin tid Amandaprisen for beste regi. Med årets doble Cannes-deltagelse, er det liten tvil om at Vogt er en av vår tids fremste filmskapere.

Hva hadde 22-årige deg sagt om Blind og De uskyldige?

– Da jeg var 22 var jeg kanskje på mitt mest pretensiøse.

Ettertenksomt bryter han ut i en liten latter, og forklarer seg videre:

– Så jeg hadde kanskje syntes at Blind ble for tullete, og denne ble for «kommersiell skrekkfilm», på et vis. Men jeg håper og tror jo at jeg hadde likt det.

I årene som kommer er det forhåpentligvis mange nye filmer i vente fra Eskil Vogt. 46-åringen er sjeleglad for at han turte å følge drømmen.

– Jeg er fornøyd med det jeg har gjort, at jeg har vært tro mot den jeg var da jeg var tenåring og ville lage film. Og så har jo ting selvfølgelig tatt mye lenger tid enn det man trodde da man var 22. Da tror man at ting kan skje veldig, veldig fort.

5 kjappe

1. Hvilken annen nålevende regissør beundrer du mest?

– Der burde jeg sikkert sagt Joachim Trier, men la oss si Martin Scorsese da. Tror Joachim syns det er greit.

2. Siste film du så?

– En film jeg så for ikke så lenge siden er Gritt. Det var en original og særegen film om hvordan man som ung kunstnerspire har et indre kaos, leter etter en form for det kaoset, og om hvor ubehagelig det er å ikke finne den formen.

3. Tidenes beste norske film?

– Jeg er ikke så glad i kåringer, men jeg fikk en gang en skikkelig positiv overraskelse om at det finnes noen glemte perler. Jeg var sivilarbeider fordi jeg ikke ville ta militærtjeneste, og greide å havne hos Norsk Film AS. De hadde et VHS bibliotek av alt de hadde produsert, blant annet Dager fra 1000 år – tre novellefilmer fra begynnelsen av 70 -tallet. Der var det en film som het Hvis du bærer på en hjertesorg, av Egil Kolstø, en helt glemt novellefilm som traff skikkelig. Den handlet om en ung manns krise, i et veldig eksperimentelt formspråk som jeg syntes var skikkelig bra.

4. Er du redd for å dø?

– Jeg er jo blitt mer redd for å dø etter at jeg har fått barn, i frykt for å etterlate dem. Men i utgangspunktet er jeg mindre redd for å dø enn jeg er redd for smerte. Hehe. Jeg vil heller dø fort, enn å lide meg gjennom noe.

5. Hvor kan man få kjøpt bra, ikke altfor hardt brent, kaffe i Paris?

– Lenge siden jeg har vært der, de liker jo de litt mellom -mørk -brente bønnene i de franske brasseriene. Har det vært et problem når du har vært der?

Øh, nei.

– Nå er jo Oslo og Norge blitt så utrolig sofistikerte på kaffe, i den grad at vi drar til utlandet og syns den er dårlig.

Da skjer vel snart det samme med norsk film?

– Haha. La oss håpe det.