Neste stopp: Oslo

Likevel har jeg den siste tida prøvd å overbevise studievennene mine om å bli værende i Trondheim. Litt som en tilflytta østlending som plutselig har blitt lokalpolitiker. Kampanjen går ganske trått.

Det hele henger sammen med at folka rundt meg har begynt å prate om tida etter studiene. De skal til Oslo, sier de. Byen er som en magnet på unge voksne som ikke er gira på å flytte hjem helt enda. Jeg har prøvd å grave i grunnene. «Bedre vær», sier noen. Vi ler. Det virker som noe de sier i mangel på bedre grunner. «Dama vil dit», sier en annen. «Lite å gjøre med det», svarer jeg og sukker i singelkrisa.

De ærligste sier det som det er: «Alle andre skal til Oslo». Norske bygdepolitikere som invsterer millioner for å motvirke flyttestrømmen, har lite å hamle opp  med mot frykten for å bli etterlatt. Og kanskje har de et poeng? Jeg finner fram en notatblokk og lister opp grunner for og mot. Oslo mot Trondheim. «Du veit jeg burde flytta ut på landet og dyrka frykten for å bli glemt», synges det i en låt av Odd Nordstoga. Jeg bytter ut «landet» med «Trondheim» og skriver «fomo» i blokka. Ett poeng til Oslo.

I Morgenbladet leser jeg om norske småbyfestivaler: «Lykkeligere som liten», skrives det. Det er på de mindre plassene de har det best, noterer jeg. Ett poeng til Trondheim. Jeg deler ut noen raske poeng. Fornebubanen, Bislett kebab og Spania uten mellomlanding – tre poeng til Oslo. Justin Bieber og vm på ski – to poeng til Trondheim. Det er ikke det at jeg har noe imot Oslo. Jeg skjønner greia. Alt er større og bedre i hovedstaden: kulturlivet, bylivet og karrieremulighetene. Oslo er klassereisens naturlige retning. Jeg deler drømmen.

At leieprisene er feberhøye svelger vi med ungdommelig naivitet. Samtidig er jeg redd for alt jeg kommer til å miste hvis jeg flytter. Jeg er redd for at Trondheim var det som holdt oss sammen. «Vi holder jo kontakten i Oslo», sier studievennene. «Joda», svarer jeg. «Vi gjør vel det», selv om jeg veit det ikke blir det samme. Byen er større, avstandene lengre og voksenjobbene enda litt mer voksne enn andre plasser. «Tenk så fett vi kunne hatt det om alle studentene bare ble værende», sier jeg. «Joda, men vi skal til Oslo», sier de. «Bare noen år, så vi får en myk start på voksenlivet», sier jeg. «Ikke for alltid», legger jeg til. «Vi skal til Oslo», mumler de. «Husker du første gang vi var på Samfundet?», prøver jeg. «Og den gangen vi bada i Nidelva på vei hjem fra byen? At du møtte dama di på Huset og traff venner for livet? For et liv!».

De skal til Oslo, og kanskje har de et poeng. Jeg ringer mamma og spør hvordan det er når alle du er glad i plutselig flytter fra deg. Jeg tror jeg har skjønt det nå. Ti poeng til Oslo. Jeg skulle bare ønske vi kunne tatt vare på trondheimslykken noen år til.

LES OGSÅ:  Billigere øl på Samfundet vedtatt.