Vi spår mye latter for Profe10

Den russiske dramatikeren Anton Tsjekhov mente at alt som introduseres i en fortelling må være relevant. Dersom det henger en rifle på veggen, må den avfyres før stykket er over, ellers burde den ikke ha hengt på veggen i utgangspunktet.

I profe10, er det ikke bare Tsjekhovs rifle, men også Tsjekhovs baby, som følger oss gjennom sketsjene. Det overordnede temaet er profeti, og den røde tråden kommer og går, noen ganger i form av rødt strikketøy. Og så må jeg jo nevne, som tittelen kanskje røper, at dette er 10-års jubileumet til Psykologirevyen. Jeg bukker, nikker, neier og gratulerer med dagen! 

Punch? Ja, takk!

Revyen starter litt trått med sketsjer som sliter med å finne punchlinen, eller kanskje mer presist: Fortsetter lenge etter at punchlinjen er over og latteren har gitt seg. Dette snur heldigvis når skesjen «Sein igjen» inntar scenen og vi er vitne til en følelsesladet fortelling om hvor vanskelig det er å komme presist til gruppearbeid, i hvert fall når man har fobi for bokstaven O, og gruppemedlemmene dine heter Oda og Oline. Det hele formidles med en versjon av Radiohead sin slager «Creep» som både er vakker og skjærende samtidig. 

Flere av skuespillerne hadde såpass gode stemmer at man lurer på om de er profesjonelle. Dette var ikke det eneste stedet skuespillerne briljerte med sang, for det gjorde de nemlig også på «Puls puls puls» og «Rap king», hvor sistnevnte er deres egen versjon av Tøyen Holding sin «Pause fra pause», som nesten er bedre, eller i hvert fall mye morsommere, enn originalen. Likevel hadde nok rapduellen tjent på å kutte siste del. Sketsjen var god, men punchlinen traff ikke helt.

Men musikkens stjerne er jo selvsagt bandet som spilte utrolig godt. Med et repertoar som fridde til publikum uten at låtene føltes oppbrukte, skapte de god stemning i salen. Det så også ut som at de selv koste seg på scenen, der de nikket i takt med musikken da andre bandmedlemmer hadde solo.

LES OGSÅ: En godt gjennomført dødsreise

Fra humring til latter

Noen av fortellingene skulle gjerne ha hatt en mer uforutsigbar tvist for at vitsene skulle bli innertiere. Heldigvis blir flere av sketsjene reddet av kostymegruppens komisk gode plagg, der jeg gir egen hyllest til elsparkesykken, vindmøllen og kurumpen. 

Ellers var det skuespillerne selv som måtte redde et manus som tidvis gikk litt treigt. Likevel var det ingen sak grunnet den høye energien og det talentet som de tok med seg på scenen. Noen av kveldens høydepunkt var for eksempel en latterlig presis etterlikning av Gudfarens Don Vito Corleone som truer baby Tsjekhov, og parodien på Norges mest pretentiøse og selvtilfredse mann, Odd Nerdrum. 

En personlig favoritt handlet om Andrew Tate III og Mr. Worldwide, to hypermaskuline skalla menn, som forkynner Skallahs budskap og veileder en ung mann som begynner å bli tynn i toppen. Ved å trekke inn den mest folkekjære skalla mannen Norge har, Vedum, trekker de estetiske og politiske paralleller som fungerer på mange plan. Sånt blir det god revy av.

En annen nevneverdig sketsj er metafortellingen om David Attenborough som observerer og kommenterer på revyskuespillere i deres naturlige habitat. Den var morsom, men litt lite original.

Mer psykologi

Det er overraskende lite psykologihumor i denne psykologirevyen. Leif Ottesen Kennair ble nevnt, som var å forvente, men ellers var det kun den Raske menn-inspirerte sketsjen «Psykohistorie på 5 min» som lagde humor ut av studiet. Denne sketsjen satt til gjengjeld som et skudd. Det er når revy blir snever og snål at de morsomste øyeblikkene kommer. Ja takk til mer psykologi!

Alt i alt byr Psykologirevyen på en god og lattermild kveld med høyt nivå på både skuespillere, band og alle de andre som jobber bak scenen. For å få svar på om babyen fyrer av Tsjekhovs rifle, og mange andre av livets store spørsmål, er det bare å ta turen. Jeg spår at du ikke kommer til å angre.

 LES OGSÅ: Sklitakk for en god revy