Der gikk skjorta av

Før jeg sier noe som helst vil jeg bare gi en shoutout til den jævelen som hadde på seg en svær ryggsekk foran meg: Håper du tråkker på tusen legobiter. Hvis du lurer på hvorfor jeg ble så irritert, så må du forstå hvem vi snakker om her. På scenen stod Kjartan satans Lauritzen, og vet du hva som skjer da? Jo, da blir man stående som sild i tønne, og kan du tro det var vanskelig å danse til «Fenomenet» med sekke-idioten foran meg.

Les også: Gåte vikler oss inn i sitt spinn med konserten på Pstereo fredag kveld.

Kjartan kunne fort ha blitt et one hit wonder, for visste du at «Fredag» kom ut allerede i 2016? Stjerneskuddet fra knøttlille Balestrand har klart å holde seg relevant i en nokså saturert norsk musikkbransje. Er det takket være janteloven, som forteller oss at enhver jovial kjentmann øyeblikkelig vinner våre egalitære hjerter? Eller er det fordi Kjartan går mer i baris enn påkledd? Og hva er det egentlig med mannlige rappere som kaster av seg skjorta? Kan vi slutte med det? Uansett, 23-åringen gjør noe riktig der oppe på scenen, selv om jeg ikke helt vet hva.

Kanskje har hans jordnære og joviale persona sprunget ut i fra en enorm ydmykhet, som igjen gir næring til en livsglede jeg ikke har sett maken til. For kun med Kjartans lure smil hadde jeg vært godt fornøyd, men så finner jeg ut at han attpåtil har cubanske hofter. Ut av det blå kommer det nemlig et danseinnslag under slageren «Havana», og han danser faktisk. Ikke sånn white-boy stek, men han danser med faktiske dansesteg. Med hoftene. Publikum elsker dette, og jeg innser plutselig kanskje hva Kjartan gjør riktig: Han underholder.

Les også: Alle elsker doom!

Fra «Mestertyv» til «Porno», fra «Nyte D» til «Fredag» går det i hundre, både på scenen og hos publikum. Kjartan virker som en som lever i nuet og en som alltid bruker opp pengene på sparekontoen. Kanskje er det et avslappet forhold til livets mange kvaler som har brakt ham så langt på veien? Jeg tror dog ikke at Kjartan skal bekymre seg for morgendagen helt enda. For jeg vil nå tro, litt mot min vilje, at vi ikke har sett det siste av Kjartans brystvorter. “Jeg er en liten mann, takk for alt” sa Lauritzen under siste sang, og bak meg skjøt det ut i fra mengden “han er ikke så liten”. Og du har helt rett, fremmede person. Kjartan Lauritzen er langt fra liten.