Gåte er å vilja vel

Gåte debuterer på Pstereo. Med base i Trondheim, og med rykte for å være et godt liveband, føles det ganske utrolig at de ikke har vært her før. Hvis du liker folkemusikk så liker du Gåte, og liker du ikke folkemusikk så kan det hende at Gåte får deg til å forandre mening. Stemningen er trolsk, og røyken siver inn. Gunnhild Sundli entrer scenen i det som kunne vært en brudekjole og en krone av gull. For mye show, tenker kanskje noen, men egentlig er det helt på sin plass.

Morbo y Mambo på Pstereo: – Drit i været, jeg skal danse!

For med vokalistens kraftfulle stemme og øvrige bandmedlemmers ville blikk så er det ingen tvil om at de kler en stor arena og et ellevilt publikum. Det veksler mellom sårt, vakkert, energisk, og en aldri så liten dose galskap. Med sang nummer to som kanskje er bandets mest kjente, «Sjåaren», blir det virkelig stemning. De spiller også noen ganske nye sanger fra i fjorårets EP Attersyn, åpningssangen «Rideboll og Gullborg», og senere «Draumefanga» som pares med diskolys. Er Gåte fanget i en drøm, eller er vi?

Gunnhild får med seg publikum på et unisont primalskrik. Hun er høyt, lavt, og ned på knær - man klarer nesten ikke ta øynene fra henne. Det vises at hun legger alt hun har av krefter i fremføringene og til gjengjeld virker det som at publikum er trollbundet.

Les også: – Kristoffer Lo imponerer, og viser at Fortescenen godt kan huse mer eksperimentelle ting enn DJ-er.

Mot slutten kommer et ganske unødvendig lyskastershow. Det virker som det er noen lydtekniske utfordringer underveis, men det er lett å tilgi. Godt voksne menn trampeklapper, og når jeg ser meg rundt er det nesten ikke et menneske som ikke beveger en eller annen kroppsdel i takt med musikken. Det kan vel ikke beskrives som noe annet enn en suksess.

Avslutningsvis synger Gunnhild, «Freden, sa du, saknar du han? Du finn han i skogom i ingenmannsland». Jeg tror Gåte innehar en slags fred, og ga deler av den tilbake til publikum ved Elvescenen.