Kakkmaddafakka leverer - som vanlig
Dans, jubel og hese stemmer. Her er det ingenting å klage på.
Det er nok få som overraskes av at Kakkmaddafakka leverer. De har rykte på seg for å være et liveband man ikke kan gå glipp av, og det har de fortjent. Dette er ikke en konsert man ser på klokka under.
Etter et solid minutt med opera hopper medlemmene ut på scenen én etter én. Konserten brakstartes med «Touching», etter personlig mening bandets kanskje beste låt, og den setter automatisk standarden for resten av konserten. Det er knapt en eneste sjel å se som ikke danser.
Energien på scenen er enorm. Bandet hopper, de klapper og de danser. Publikumsfrieriene blir tatt godt imot, og Trondheim by skinner under komplimentene. Et enormt banner svaies fra scenen med KAKKMADDAFAKKA i enorme bokstaver. De skammer seg ikke, de omfavner publikum og publikum responderer.
Settet er en blanding av deres tre album, men de som slår an best er nok de eldste. Ikke at det sier noe negativt om de nyere låtene, for ingen låt går uten reinspikka glede.
Plutselig går konserten mot slutten, med hese stemmer overalt, uten at noen skjønner hvor tiden har blitt av. Avslutningslåta er en av bandets såreste, «Forever Alone», en genuint trist låt. Likevel blir det catchy, dansbart og gøy – akkurat slik Kakkmaddafakka burde oppleves.
