Kraftwerk får Nidelven til å vibrere

Men refleksjonene i overflaten blir litt i overkant.

Publisert Sist oppdatert

Kraftwerk har alltid vært et enigma for meg når jeg ser dem live. Det er noe ved sjarmen til 80-talls elektronikaen som fanger meg, men samtidig tenker jeg på om det holder nivå med dagens tekniske nyvinninger. Aldri har de etterlatt meg skuffet, men aldri har de heller fanget meg fullstendig. Derimot har jeg alltid dratt fra konsertene med en overbevisende respekt for elektronika-veteranene, og noe mindre forventet jeg ikke i kveld.

Opptellingen til første låt er i gang, og tallene gjør det klart at «Numbers» er første låt ut. Gruppen kroker seg opp på podiumet i rekke og rad, og det audiovisuelle eventyret starter. 3D-brillene er på, og hodet nikker med beaten.

Big Thief på Pstereo: – Herlig pust i bakken

Den teknologiske trioen «Computer World», «It’s Fun To Compute» og «Computer Love» følger opp med sine brå starter og hypnotiske overganger kjenner jeg på en klubbstemningen i midten av publikummet. På «The Man Machine» tar de visuelle elementene over med industrielle 3D-modeller som svever mot publikum.

«Spacelab» blir et litt tammere moment, men «The Model» faller mer i smak med litt vokal, og en lyssetting som minner mer om en konsert, hvor man får hvilt øynene litt. Med «Autobahn» føler jeg at det kanskje begynner å bli litt for mye av det visuelle.

Les også: – To Xanax holder kanskje til en konsert for Lil Pump. Ti blir for mye

«Geiger Counter/Radioactivity» sakker tempoet ned med tunge synther som følges opp av dansbare partier i «Tour De France»-etappene. «Trans Europe Express» holder det i gang med langstrakte synther og skarpe snares. Jeg føler at publikum kanskje er mer opptatt av det visuelle enn å leve seg i musikken, og som når man ser på en 3D-film blir man litt sliten i øynene sånn halvveis ut i showet. Det er kanskje jeg som er på feil side, som den konsert-puritaneren jeg er.

«The Robots» tar det tilbake til starten igjen, men karaoketekster på skjerm og industrielle visuelle elementer. En mashup av «Boing Boom Tschak» og «Musique Non-Stop» runder det av som en lang outro med applaus på mellompartiene. Dette er mer en opplevelse enn en konsert, og det er nok ikke helt min greie. Det tar ikke noe bort fra kvaliteten, for som en forestilling er det fantastisk.