Kvasitrøndersk overload

Med jazzutdannelsen i baklomma og et smil om munnen leverte Pom Poko et fyrverkeri av en konsert.

Publisert Sist oppdatert

Kunst og punk er gjerne to motsetninger, men Pom Poko har de siste årene klart å kombinere disse to på mesterlig vis. Med energiske og grundige komponerte låter og et helt særegent image har de tidligere jazz-studentene tatt Norge og Europa med storm. Konserten på Pstereo i selveste “hjembyen” ble et prakteksempel på denne suksessen.

Les også: Galskap fra start til slutt.

Konserten startet overraskende rolig, med en smakebit fra debutalbumet Birthday. Med egen lydmann bak spakene og lite utskeielser fra studioversjonen later det til at dette skal bli en forholdsvis streit demonstrasjon av albumet, som forsåvidt ville ha vært en god bruk av konserttiden. Så kommer de nye låtene, og for noen låter det var. Med deres særegne sound sentrert rundt eksentrisk vokalframførelse, klisjeløst gitarspill, bunnsolid plekterbass og dundrende tighte trommer viser de at vi har mye godt i vente. Og allerede på mandag kommer den første av disse rykende ferske låtene ut, «Leg day».

Et mer passende navn på en låt kunne umulig ha funnet sted. På tross av en mer mystisk og atmosfærisk start, kulminerer konserten i en energibombe både av og på scenen. Halvveis ut i konserten for vi også se, som vokalist Ragnhild Jamtveit etterspør, en real Trondheims-moshpit. Og når hoppingen fra bandmedlemmene er i ferd med å nå uante høyder, kommer selvfølgelig en overraskende vellykket stagedive, akkompagnert av improvisert støykolasjer fra bandet. Et energisk punktum som gir publikum både tilfredsstillelse og en puls skremmende nærme maksen.