Majestet for døve ører

Ikke engang ørepropper kunne holde unna for Mogwai.

Publisert Sist oppdatert

I går sutret jeg over at Gundelach ikke fikk spille til en mørklagt Marinen, og i dag skal jeg jaggu meg sutre litt igjen. Britiske Mogwai har holdt det gående lenger enn de fleste, og har opparbeidet seg et solid rykte som liveband. Det virker det ikke som at alle har fått med seg, da det ikke er på langt nær så fullt foran scenen som et band av slik kaliber burde kunne lokke til seg.

Det er et rimelig høyt lydnivå allerede fra start – og det er lyden som skal være den største synderen gjennom hele konserten. Musikken til Mogwai er høy, men en noe ujevn lydmix og slørete balanse mellom de forskjellige elementene gjør at det faktisk blir for høyt. En av mine personlige favoritter «I'm Jim Morrison, I'm Dead» sitt soleklare crescendo, drukner totalt i forvrengt gitar. Det er faktisk ganske skuffende at Mogwai, som stiller med sin egen lydmann, ikke klarer få vist sitt fulle potensiale. Ja, jeg er fullt klar over at målet til Mogwai er å nesten sjokkere sansene dine til å føle alt de spiller, men det får da være grenser.

Elvescenen er verdig Mogwai, og de har for all del gjort seg fortjent den, men jeg sitter og kjenner på at jeg skulle ønske de fikk en mer intim arena å bryne seg på. Det er faktisk noe som heter for stort, og jeg tror dessverre Mogwai her blir for grandiost for publikumet på Marinen. Ikke for det: De som står foran scenen later til å føle hver eneste tone, men det er nesten flere som er rundt barene enn det er på gressletta.

Les også: – Pstereo traff ikke noe annet enn blink når de booket Tom Odell, og jeg sier «når» og ikke «da» for jeg håper inderlig at han kommer tilbake neste år.

Så, hvem skal en rette fingeren mot? Mogwai og lydmanen? Pstereo, som har satt et av de mest eksperimentelle bookingene nest sist på Elvescenen lørdag? Jeg holder en knapp på et publikum som ikke helt er forberedt på å få sansene sine lekt med. Det tar seg opp mot de siste låtene, og bandet selv virker som de er fornøyd med publikum - selv om de selv gjør lite for å begeistre dem. Normalt sett burde en la musikken snakke for seg selv, men her var rett og slett ikke Pstereo-publikumet klare for det som ventet dem.