Mer av dette på Forte, takk!

Kristoffer Lo er på mange måter en spennende booking til Pstereo. Mest fordi soloforestillingene hans pleier å være ganske eksperimentelle og utfordrende for lytteren, så det at et festivalpublikum skal klare å følge med i en knapp time er ingen selvfølge. Men allerede ti minutter før konserten, idet jeg kommer inn og blir kvalt av gårsdagens lukt av fyll og svette, er Forte fyllt til randen. Publikumsmassen tynnes ut litt utover konserten, men de aller fleste står igjen, trollbundet.

Les også: – Kraftwerk fikk Nidelven til å vibrere

For om du er i humør kan Los musikk være kraftig nok til å få deg til å glemme hva enn det skulle være. Det er rett og slett lett å la seg rive med idet han begynner å bygge opp de massive lydlandskapene som borer seg gjennom kropp og sjel. Men liker du ikke musikken blir det fort jævlig kjedelig, og derfor er jeg imponert over at så få forlot konserten. Det viser at det er rom for mer eksperimentell musikk på de tradisjonelle festivalene, og at Fortescenen lett kan brukes til mer spennende ting enn DJ-sett.

Det eneste kjipe med konserten var at man kunne høre bassen fra Veitascenen litt for godt. Den dissonerte nesten konstant med det som skjedde på Forte, og ødela et av de roligere partiene. Ellers gikk det egentlig fint, for Lo er ikke akkurat redd for å trøkke på selv, og klarte fint å overdøve Veitascenen gjennom store deler av konserten.

Les også: – Midt på treet fra Pstereos gjenganger

Settet besto av ett lengre improvisert strekk, med det som best beskrives som veldig dramatisk filmmusikk. Lo slapp ikke ut et eneste ord på denne tiden, men hadde likevell god kontakt med publikum og scannet over massen av folk med jevne mellomrom, mens han pønsket ut veien videre i strekket.

Jeg håper Pstereo forstetter med å booke litt mer utradisjonelle ting. Fortescenen passer utmerket til det, så fremt lyden ikke blør over fra Veita.