Midt på treet fra Pstereos gjenganger
Sigrid gjør det hun skal, men ikke så mye mer.
Sigrid spretter ut i kjent stil, og det tar noen sekunder før jeg faktisk skjønner at 21-åringen står på scenen i kjøtt og blod. Jeg har aldri sett Sigrid live før, og forventningene mine er skyhøye. Likevel skjønner ganske fort at jeg ikke kommer til å overvære den mektige konsertopplevelsen jeg hadde sett for meg.
«Haunted» er første sang ut, og det hele blir en rolig, men noe laber affære. Jeg konkluderer med at det kun er første sang, og at publikum trenger å varmes opp litt. Det skal sies at det ikke er mangel på aktivitet fra Sigrids side, for den jenta kan danse. Ti år med dansetrening har gjort henne godt for hun har presisjonen til et metronom: Sigrid mister aldri en beat. Under «Schedules» går jakken av, tempo går fortere, og Sigrid løper rundt. Nå pustes det litt mer liv blant folket, men jeg kan ikke la være å irritere meg over altfor høy bakgrunnsmusikk. Det er synd at Sigrids vakre røst blir tilsølt av en teknisk feil og jeg kan ikke noe annet enn å riste på hodet.
Les også: Kraftwerk får nideleven til å vibrere.
Ved fjerde sang venter jeg fortsatt på det lille ekstra. Jeg er klar over at talentet Sigrid har det for vane å holde showet rent, uten for mye dilldall, men jeg kan ikke dy meg. Den lille flammen som jeg trenger for å virkelig bli varm i (ull)trøya uteblir. Sigrid er kjent for å fylle store scener med sin lille ramme, men akkurat i dag holder det ikke. Rent sangteknisk har jeg dog lite å klage på for Sigrid har en mektig stemme som når de aller fleste toner uten nevneverdig anstrengelse. «Raw», fra hennes seneste album ved samme navn, er et godt eksempel og trekker fram Sigrids styrke som vokalist.
Selv om det lydtekniske ikke er på sitt beste imponerer lyskasterne. Sigrid og ensemblet blir illuminert et spekter av farger og scenen føles litt mindre tom. «Fake Friends» rører kanskje en nerve blant publikum for nå kvikner folk til og tar til sang. Det er mye hodenikk med et innslag av dans her og der, noe som er et fint syn. Åttende låt blir konsertens livline, og med «Don’t Kill My Vibe» ser jeg endelig et glimt av hva legenden Sigrid klarer å få til. Sigrids stemme bryter seg gjennom bakgrunnsmusikken og ikke bare kan jeg se, men endelig også føle den genuine gleden Sigrid utstråler på scenen. Det er en ting å se henne hoppe rundt på scenen, men det er en helt annen verden å føle den samme energien under huden.
Les også: Vår anmelder var ikke imponert over konserten med Lil Pump: – Definisjonen av sløvhet.
Sigrid som artist er kanskje definisjonen på “less i more”, og det har over årene blitt hennes varemerke. Det dessverre nettopp dette som blir Sigrids undergang, for meg. Det er unektelig verdi i å holde seg konsekvent, men det er en fin linje som skiller det fra å være forutsigbart. Denne grensen ble kanskje krysset under Pstereo, men jeg holder en knapp på at Sigrid har flere fargenyanser å by på utenom monokrom råhet.
