Psykedelisk bakgrunnsstøy

Mount Kimbie er en kjedelig affære.

Publisert Sist oppdatert

Sjangermessig kategoriseres Mount Kimbie under blant annet ambiens og kunstpop. Det generelle lydbildet kan vel ellers sies å være elektronika, men ikke av den typen som skiller seg ut noe særlig. Det var svært vanskelig å identifisere hvilke låter de spilte med tanke på at musikkstykkene til Mount Kimbie knapt har noen tekst til å begynne med. Det hadde dog ikke gjort noe forskjell, når jeg tenker meg om, for man kan tenke på låtrepertoaret til bandet som en en eneste stor søskenflokk: Alle ligner på hverandre, mer eller mindre.

Aurora på Pstereo: – Tenk at en så liten skapning kan romme så enormt mye lyd

Ut av kjedsomhet begynte jeg automatisk å sjekke meldinger og Instagram, men måtte tvinge meg selv til å følge med, fordi jeg var jo tross alt på jobb. Så slo det meg at det ligger visse betingelser til grunn for at man genuint skal like denne musikken: Enten så har man inntatt tilstrekkelig med (u)lovlige substanser på forhånd, eller så leser man til eksamen. Mount Kimbies musikk er sånt man setter på i bakgrunnen når lesesalens stillhet blir for overdøvende. Ikke noe man retter sin fulle oppmerksomhet til når man er ved sine fulle fem, altså.

Les også: – Jeg innser plutselig kanskje hva Kjartan gjør riktig: Han underholder

Nå skal jeg være rettferdig og si at det så ut som publikum (forrest) genuint koste seg, og kanskje er det bare jeg som ikke forstår visjonen til bandet. Likevel vil jeg stå fast ved at det var en kjedelig musikkparade med monotone beats, og en like monoton og anonym framtredenen av Mount Kimbie selv. Ut fra steinansiktene til publikum lenger bak å dømme tror jeg også at jeg har noe belegg for min kritikk. Bandet kunne like godt ha blitt erstattet av en PC, og underholdningsfaktoren hadde holdt seg på samme nivå. Bra lysshow da.