Sårt men anonymt

Mannen som ene og alene har fått meg til å like edderkopper som følge av den herlige, melankolske «Spiders» som ble sluppet for to år siden, entrer Elvescenen. Gundelach er første mann ut fredag på Marinen, iført en glitrende lyseblå blazer som ville gjort selv Bobbysocks sjalu. Dette antrekket skal vise seg å være en av de få elementene som gir liv til de førti minuttene bandet har fått til å imponere et sultent trøndersk publikum.

«Iron» er første låt ut, en låt mange sikkert kjenner igjen fra ymse tv og kino-reklamer. Det til side, er det en ekstremt bra låt å åpne med, ettersom det er et fint sammendrag av den typen musikk vi kan vente oss.

Les også: – Kristoffer Lo imponerer og viser at Fortescenen godt kan huse mer eksperimentelle ting enn DJ-er.

Det er ikke til å stikke under en stol at musikken Gundelach lager ikke er lagd for sol og dagslys. Hvorfor Pstereo har satt prinsen av triste, vakre sanger til å spille tidlig på kvelden er uvisst. En blir stående å dagdrømme om hva som kunne ha vært om de dunkle tonene og den såre stemmen fikk en mer sjangervennlig spilletid.

Tiden på dagen tiltross, er lydbildet rimelig pent å høre på. Mye av dette skal trommeslager Bendik Hovik Kjeldsberg ha æren for. Blandingen av sylskarp perkusjon og leken, pulserende synth får tidvis hjertet til å hoppe litt ekstra. Introen til «Spiders» alene, en liten kompott av gitar og dansende synth, er kuren for agoraphobi for selv de aller mest utsatte.

Les også: – Store P når aldri helt stemnigstoppen.

Når bandet kjører i gang «Holy Water» virker det også som Gundelach selv er blitt varm i trøya, og den ellers så alvorlige minen forvandles til et smil helt på slutten. Det er tydelig at tiltross for et noe uheldig oppmøte når det kommer til publikum, er dette et band som virkelig liker å spille sammen. Sånn blir det kvalitet av.

Til neste gang håper jeg å kunne drømme meg bort i solnedgangen sammen med Gundelach - en bedre makker til mørketiden skal du lete lenger etter.