Søvnig åpning på solfylt dag

"We’re gonna play a couple more songs that sound just like the last one," vitser Gregory Alan Isakov med før han strummer gitaren og spiller opp til enda en sår folkrock-låt om å drikke whiskey mens man reiser gjennom søvnige småbyer på støvete landeveier.

Les våre anmeldelser fra torsdagen på Pstereo her.

Gregory Alan Isakov inntrer scenen kledd i cowboyhatt, og på scenen venter en banjo blant de mange gitarene. Isakov har kanskje røtter i Sør-Afrika, men musikken hans er først og fremst preget av den amerikanske midtvesten med klare countryrøtter. Akkompagnert av både strenger og gitar leverer Isakov et sett spekket med såre og melodiske låter.

Tekstene kan minne litt om noe et sted mellom Springsteen og Dylan, men låtene i seg selv er først og fremst preget av fiolinstrenger med mye klang og en mikrofon med reverb-filter. Det føles som hver note runger ut over festivalområdet på låter som den melodiske «dark, dark, dark», hentet fra hans siste album Evening Machines, og settet føles snart som en alt for stor intimkonsert.

Følelsen av at Isakov og bandet godt kunne stått nærmere publikum merkes særlig når bandmedlemene står forholdsvis passivt under soloer på både el-gitar og fiolin. Ikke før mot slutten av konserten begynner bandet å finne publikumskontakten og leverer blant annet en forholdsvis rocka fiolin-solo så fiolinbua fyker.

Selv om countrytonene er et forsfriskende innslag på årets festivalprogram vekker Isakovs tekster og lydbilde først og fremst bilder av mørke rom og søvnige småbyer, i sterk kontrast til omgivelsene marinen har å by på. Musikerene lykkes aldri helt i å transportere publikum bort fra den solfylte marinen.